Om å fly på drager

Det å fly på drager er en kunst. Ikke alle klarer det, fordi de ikke klarer se for seg verken drager eller at de flyr på en. Det å fly på drager krever både konsentrasjon og innlevelse. Men når du først har lært det, vil du for alltid være hekta. Det å ligge på rygg på en duvende dragerygg, du! Dragens veivende bevegelser med lærvingene, som om den svømmer i lufta, med deg liggende der på rygg, mellom vingefestene, og er så trygg som bare en dragerytterske kan være. Det er tingen, skjønner du. 

Se opp på den blå himmelen, fordi dere er over skyene. Verden under deg er ei fantastisk diger kule med skoger og vann, med menneskehus i klynger, der menneskene har søkt sammen, men ikke FOR sammen: de bor med avstand til hverandre, men nær nok til å være sammen, likevel. Du forstår sikkert hva jeg prøver å fortelle deg. Menneskene som bor med skogen rundt seg, ved vann og elv, ved sjø og under berg. 

Men du flyr over. Høyt, høyt over. Du bare vet at verden, den fantastiske kula, er under dere. Og dragen er lykkelig fordi den har nettop deg på ryggen. Rygg mot rygg. Du ser himmelens farge endre seg fra lyseblått med sol så sterk at du skygger for øynene, eller bare lukker dem, fordi det er så deilig å bare ligge der og duve i sola. Men verden din går i bane rundt sola, så når sola går ned er det egentlig bare verden som dreier seg. "Hva for "verden"?" sier noen saklig, fordi det heter "Jorda" eller "Telleus". Det vet denne noen. Og det vet noen trist nok fordi noen ikke har lært seg å se drager og å fly på dem over verden. Du er overbærende med dem, fordi du har det så herlig der oppe på drageryggen. Himmelen endrer farge fra lyseblått til blått, så mørkere turkislillablått og så forsvinner sola i kaskader av oransje, rødt, gull, som om den brenner. Som om du og dragen din flyr inn i et bål. Men bålet slukner og dere flyr fortsatt, mens himmelen blir lilla, grønn nederst, mørkere og mørkere blå, mens stjerner forsiktig lar lyset sitt slippe ut, og strålene når deg, slik at du ser stjernebilder bare du har sett før. Månen, den gamle, blir til ei hvit skive mellom myriadene av stjerner.

Og du er i det. 

Andre drager flyr rundt deg. Hilser med kraks og skrik. Din drage svarer. Du svarer. En dragerytterske kan svare på dragemål. Så er du og dragen din alene sammen i natten. Og han, for det er en hann, begynner å sirkle nedover, nedover, som i en malstrøm av gigantiske proposjoner. Og du har snudd deg, og sitter som en dragerytterske vanligvis skal når noen ser på: som en vanlig rytter. Og håret ditt flagrer bak som en flamme, og dragen din lander deg og seg selv ved et nattestille vann. På stranda. Der lander dere. 

Månen speiler seg narsisstisk, men likefullt vakkert, i vannets overflate. Ravnene flyr lavt over, slik at de to blir sine egne bilder i vannet. Det er slik det skal være. 

Dragen din krøller seg sammen på katters vis, og du ligger midt i kveilen, og er skatten han vokter. Tryggere enn noe annet. Og du kjenner kroppen hans utvide seg og trekke seg sammen når han sovepuster. Og du lener deg inntil ham og hans finskjellete kropp og sovner uten redsel i hodet, uten stress i ryggen. Uten andre planer enn å fly dit dragen din flyr deg, så lenge som du ønsker det. Så lenge han vil det. 

Kan du kjenne det? Da er du kanskje på vei, du også, til å bli en dragerytter. Til å kjenne den fjærlette gleden ved å være der. 

Bildet er forsida til "I Evigendt" : min første roman. Kunstneren er Nicholas Cloister.