Om å få trynet sitt tilbake.

Dette er meg i februar på StOlavs. Omsider operert, sjøl om kirurgen ikke visste helt om det var noe poeng i å operere meg. Han mente jeg var fullstendig frisk. I alle fall i bihulene. 

Dette er meg, fra høsten 2019, da samme kirurg mente at det VAR noe med bihula mi, men mente at Predisolon var helt unødvendig for meg. Teamet tok meg da av medisinen som jeg da tok i en lav dose for å holde hevelsen nede. Det tok 2 dager, så var jeg på akutten og vart satt på SKYhøy ny Predisolonkur. Om du lurer, så er Prednisolon en type steroider. Høyt inntak over tid har en mengde drittbivirkninger, som magesår, håravfall, tynn hud, beinskjørhet, overvekt (du er faktisk sulten absolutt hele tida), muskelsvinn, for lavt kaliumnivå og søvnløshet, samt en særlig ille bivirkning er at du får "måneansikt", bare for å nevnet noen få. Det er en vidundelig medisin siden den tar alle mulige rare betennelser som ingen andre medisiner hjelper mot,men altså med fæle bivirkninger. Jeg fikk den fordi jeg hovna mer og mer opp over et øye (etter brudd på skallen, som seg hør og bør for en nordboer). 

Dette er meg i jula i fjor. Jeg gikk fortsatt på skyhøy dose medisin(er .. for det baller jo på seg, med medisiner mot bivirkninger, you know) og veide 80 kilo. Bare fjeset mitt veide 32 kilo vil jeg tro, og hele jula gikk jeg i familien under det nydelige navnet "Ho med det store hodet" (etter første episode av Nissene på Låven). Festlig så det rekker. 

Etter 3 avlyste operasjoner (for operasjonen var så vanskelig og spesiell at landets tre beste kirurger måtte være tilstede, samtidig, for å  utøve den, og det måtte settes av 2-3 timer i narkose for meg) helt fra oktober til februar (i januar satt jeg faktisk medisinert og klar i blåkjortelen da de brått fant ut at den ene kirurgen ikke var der, likevel), da "kirurg1" igjen hadde sett på MR-bildene (jeg var stadig innom StOlavs til MR, CT, øyelege og ØNH) og funnet ut at det ikke feila meg en sjit. Men på grunn av mitt mas skulle han som snarest skjære bort den delen av hud og kjøtt som var over bruddstedet. På UNN i Tromsø hadde nemlig en kirurg en ide om at det kunne ligge ett eller annet mellom skalle og kjøtt, og irritere etter bruddet. "Kirurg1" var brysk og mente på skikkelig Scrooge-vis at dette var absolutt humbug. Men for å bli kvitt meg, skulle han altså skjære ut en bit. "Den store og krevende operasjonen" jeg hadde venta og venta på, var gjort på 10 minutter, uten landets beste 3 kirurger ever, tilstede. Samtidig.

Jeg maste meg til en oppfølgingstime med "kirurg1" da jeg ei uke seinere var hos "sykepleier2" og tok stingene. Jeg fikk time tre uker seinere. Da var jeg begynt å hovne opp igjen, men ikke så jævlig. 

Hva "kirurg1" hadde å fortelle? Joda, det var "indikasjoner på et fremmedlegme" i kjøttbiten han hadde fjerna. HAH! Jeg såg at han hadde tilløp til å være 1% pinlig berørt da jeg sa at det hadde jo jeg sagt siden i september året før (siden kirurgen i Tromsø mente det).

Dette er meg nå i dag. Ansiktet mitt nærmer seg symmetri, og om du syns jeg legger ut alt for mange selfies på sosiale medier per tiden, så kan jeg love deg at det er DEILIG å se ut som meg sjøl igjen. Det er over et år siden sist. 

Jeg går fortsatt på Prednisolon, på en mikrokur. Så slankinga går litt tregt, men jeg er ikke lenger "ho med det store hodet". Nå hovner jeg opp igjen hver gang jeg prøver slutte, og har vært hos øyelege i Tromsø, som ba StOlavs ta ny MR med konsing om øyehula mi. Jeg fikk time hos øyelege på StOlavs, som tok kontakt med "kirurg1" som i svært tydelige ordlag ga beskjed om at jeg var ferdig utreda, at jeg måtte finne meg i at ting er som de er, at det overhodet ikke var aktuelt med noen ny MR og "takk for seg". 

I dag fikk jeg mail fra fastlegen min, som hadde mottatt en mail til meg (!), jeg sjøl ennå ikke har fått. Der går StOlavs inn for ny MR av øyehula mi, med mulig ny operasjon, der Rikshospitalet i Oslo muligens skal bistå. 

Jeg flirer nå litt og gir StOlavs 0 poeng. Og er så utrolig glad for at jeg ser slik ut som jeg gjør nå. 

Ganske digg, faktisk!

Bildene er alle selfies brukt som dokumentasjon. Og som sagt: dette er de snille og pene bildene. Resten ville gått under betegnelsen "sterke scener" som krever "foreldreveiledning".

Hvorfor jeg skriver dette i en blogg? Fordi jeg er så glad og letta over at jeg begynner å komme tilbake. All jogging og trening har ført til at musklene bygger seg opp igjen, og selvtilliten begynner også å komme seg litt, i motsetning til tilliten til StOlavs brave "kirurg1". 

Det er tross alt ikke SÅ artig å være "ho med det store hodet".