Om å være en skrivende rødkløver. Høst.

 skriver. Skriver. For ingen. For alle. 

for meg selv. 

Den indre trangen. Til å vise at jeg kan noe. 

Til å kunne noe. Som jeg liker å kunne. 

Vite ting. Ha lageret inni meg. Til jeg dør. 

Relativt snart skal jeg dø. Relativt. 

og bare ordene mine er igjen etter meg.

Tenk det. 

Det er ganske fint.

Jeg går i mellomtiden usynlig rundt

De som så meg før

hilste

snakka

er opptatte med ringen av seg selv

der jeg ikke er et ledd i kjeda

de smilene som før inkluderte meg

latteren som var sammen med min

tilhører munner som ikke lenger snakker til meg

Øynene deres ser igjennom meg

som om jeg er et spøkelse

Det er litt spennende

å være et skrivende spøkelse

Jeg går utenom

hvert individ slutter å være interessant

etter ei stund

mens jeg skriver ned

drømmer og fantasier

i hodet mitt

der drager flyr, og nattalver skriker ut fornærmelser

mens jeg ser helt vanlig ut å utsida.

Tenk det!

Ensomhet er ikke et begrep

for meg

fordi jeg føler meg ikke

aleine

Jeg kan veiene

trappene

gatene

smugene

stedene

Det er ikke så verst

og jeg vet hvem som liker

meg

Og er temmelig glad

for at jeg liker

ham

også. 

Bildet har jeg tatt sjøl, på Liland.