Skogdame

Det kryper stadig nærmere, alt som er fælt. Alt som er ødeleggende. Alt som tar motet fra oss, som gjør oss så utmatta av å være engstelige at vi velger likegyldigheten som siste personlige forsvar. Eller enda verre: velger å gå over til det vi vet er galt. Fordi vi vil heller danse rundt alle falske gullkalver som fins, enn å ligge i fosterstilling, vel vitende om Kunnskapens Død, om Medmenneskelighetens Død, om Respektens Død. Vi blir slitne av å forholde oss til å forstå hva som er EKTE nyheter, hva som er produserte nyheter, hva som er propagandanyheter, hva som er falske nyheter, uten rot i noe som helst annet enn et ønske om å lyve. Vi hackes, vi lures, vi har en halv million passord og koder. Men likevel er vi ikke trygge.  Dommedagsklokka ringer på døra. Og vi har ingen steder å gjemme oss eller rømme til. Vi har tilsammen sagd nesten helt igjennom greina vi sitter på. Greina vi fester på. Danser rundt gullkalven på. Enten gullkalven er en gammel oransje mann fra USA, stadig ny

Stadige veikryss. Noen i X andre i T i L ja til og med i V eller Y så lenge de ikke er i O. O for Omega. Det siste tegnet  i veikryssets historie Rundkjøringa "Tilbake til Start". Så faen.  Veikryss en gang i tiden der du kunne selge sjela di "Gak til en korsvei og trie Torsdagsaftener og sig 3 ganger Lucifer gac gac gac" Som om du solgte sjela di til ei høne eller en gasse, for den del.  Veikryssets NÅ se sporene dine til der du står dette sekund etter alle veikryss som inneholder dine avtrykk der du har gått Og her står du i et u-trådt kryss "Se til høyre, se til venstre og til høyre en gang til." Der du står i veikryssets X og det eneste du vet  er at X betyr: "Du er her." Bildet er fra Wikipedia

Av og til kommer den, den plutselige "en-heten", da du føler deg som en enslig romfarer i speis, uten mål og mening.  Da du føler deg lost.  Mistet av syne av noen du trodde så deg. I alle fall visste at du var her.  I stedet er det kanskje du som har mistet deg av syne, der du svever igjennom meningsløshetens fullstendige tomrom.  Uten navlestreng.  Uten et kart som gir deg noe som helst tro på at det er ei mening med noe. Ingen som tar deg inntil seg og forteller deg ei beroligende sannhet du kjenner er Sannheten, og at det ER et POENG, at det er en vei som fører noe sted.  I stedet vet du at alle ordene er falske, sagt ut av vane, sagt ut av gamle konsensus som bare er virvler i vannet. Dragsuget inn mot det svarte hullet. Der ingen kommer ut. Død eller levande.  Du seiler avgårde i verdensrommets likegyldige intethet. Prøver å lande. Prøver om tyngdekrafta holder deg nede. Men den gjør ikke det. Hvorfor skulle den det? Dager da andre folks ansikter bare er flak av lukter,

 Under fullmånen  Suser jeg fram Eller tilbake I det sublunære livet Lady Luna Som er der Vakker og kald Lunatic er et ord som gir henne makt Eller er ei beskyldning Hun flimrer Bak trær Som i en gammeldags Stumfilm Ingen kaster lasso rundt henne Selv  om de prøver Jeg tenker på månen På toget Og når hun (månen altså) Er en ball Av lys bak skyer Så kjenner jeg  At det hadde vært OK Å reist på et kosteskaft Isteden.