Om å være redd , og krympe verden.

Det kryper stadig nærmere, alt som er fælt. Alt som er ødeleggende. Alt som tar motet fra oss, som gjør oss så utmatta av å være engstelige at vi velger likegyldigheten som siste personlige forsvar. Eller enda verre: velger å gå over til det vi vet er galt. Fordi vi vil heller danse rundt alle falske gullkalver som fins, enn å ligge i fosterstilling, vel vitende om Kunnskapens Død, om Medmenneskelighetens Død, om Respektens Død. Vi blir slitne av å forholde oss til å forstå hva som er EKTE nyheter, hva som er produserte nyheter, hva som er propagandanyheter, hva som er falske nyheter, uten rot i noe som helst annet enn et ønske om å lyve. Vi hackes, vi lures, vi har en halv million passord og koder. Men likevel er vi ikke trygge. 

Dommedagsklokka ringer på døra. Og vi har ingen steder å gjemme oss eller rømme til. Vi har tilsammen sagd nesten helt igjennom greina vi sitter på. Greina vi fester på. Danser rundt gullkalven på. Enten gullkalven er en gammel oransje mann fra USA, stadig nye operasjoner slik at vi kan bruke tida og oppmerksomheta på å se mest mulig "perfekte" ut eller vi vender oss til en gud. Helt og totalt, slik at alt annet forsvinner. Når vi krymper verden vår til å bli så liten at vi våger være der, at vi syns vi har oversikt. At neste "like" er det som gir lykke. At det vi leser på nettet blir sant. 

Fordi det regner i januar, det er hetebølger i juli, polene smelter, isbjørnene er magre krek som bare er vakre på postkort. "Alle trenger noen å hate," sang Michael Krohn i Raga Rockers, en gang i steinalderen. Og det er det vi driver med nå: hater. 

Ei lita jente fra Sverige tar kampen opp, alene, og blir møtt med hat og latterliggjøring fra både oransje gamle menn fra USA og fra oss vanlige redde mennesker som trenger et mål å projisere redselen vår på, så vi skaper den om til hat og lar det flomme fritt. Men mørke kan aldri skape lys, og vi blir ikke gladere av hatet vårt.

Pandemien har tatt en U-sving. Vi stenges ute av fellesskapet og inn i oss selv. Vi blir uten jobb. Permitterte. Uten festene. Uten fylle-tullet alt for tett på puben klokka 3 om natta. Uten kroppene til folk vi ikke kjenner, inntil vår egen. På bussen, på dansegolvet, i butikk-køa. Vi blir uten den nødvendige kontakten for at vi skal være de sosiale dyrene vi er født som. Selv de introverte av oss kjenner at ingen annen kropp har kommet borti. Katarsisen i det å våkne opp etter en one-night-stand, eller bare ha klemt ei venninne som har bursdag, eller en venn som klarte C på den vanskelige muntligeksamen uteblir. 

Livet er bare på skjerm. 

Og valget i USA fyller den. 

Hatet, bestialitetene, i Frankrike fyller den.

Tallene fyller den. 

Det telles ned til valget. Det telles antall døde av covid-19. Det telles hvor mange utesteder som stenger, og hvor mange kultursteder og personer som ikke vises mer. 

Og det telles hvor mange vi kan være som går rundt juletreet i lag i år, med nysprita hender, med masker på, og farmor på skjerm. 

Vi mennesker trenger å elske. Ikke hate. Vi trenger å rose ungdommene for sitt mot når de demonstrerer mot oss voksnes egoistiske bruk av deres verden. Vi trenger å holde rundt noen mer enn vi trenger en ekstra hundretusenlapp på kontoen. Vi trenger å le sammen mer enn vi trenger å spre konspirasjonsteorier og sladder på nettet. Vi trenger at vi støtter hverandre når vi ser noen falle. 

Men vi krymper verden til å dreie seg om hvilken Farmen-deltaker vi kan hate. Hvilken kjendis som danser dårligst, ikke best. Og vi krymper verden til å bare inneholde vårt eget speilbilde. 

Brød og sirkus når vi trenger å sette på the Beatles' "All you need is Love." 

For det er det vi egentlig trenger. Ingen gullkalver. Ingen å hate.