Om den plutselige en-heten.




Av og til kommer den, den plutselige "en-heten", da du føler deg som en enslig romfarer i speis, uten mål og mening. 

Da du føler deg lost. 

Mistet av syne av noen du trodde så deg. I alle fall visste at du var her. 

I stedet er det kanskje du som har mistet deg av syne, der du svever igjennom meningsløshetens fullstendige tomrom. 

Uten navlestreng. 

Uten et kart som gir deg noe som helst tro på at det er ei mening med noe. Ingen som tar deg inntil seg og forteller deg ei beroligende sannhet du kjenner er Sannheten, og at det ER et POENG, at det er en vei som fører noe sted. 

I stedet vet du at alle ordene er falske, sagt ut av vane, sagt ut av gamle konsensus som bare er virvler i vannet. Dragsuget inn mot det svarte hullet. Der ingen kommer ut. Død eller levande. 

Du seiler avgårde i verdensrommets likegyldige intethet. Prøver å lande. Prøver om tyngdekrafta holder deg nede. Men den gjør ikke det. Hvorfor skulle den det?

Dager da andre folks ansikter bare er flak av lukter, lyder og former, men uten innhold. Uten å være annet enn sandkorns hviskende, viljeløse forflytninger opp og ned, fram og tilbake, med tidevannet. Og hva bryr vel tidevannet seg? Og hva vet vel sandkornen?. Disse bevegelige kroppene, opp og ned trappene, heisene, krigene, kirkene, fjelltoppene. i X. 

Det eneste du og Descartes vet er at du tenker, og derfor muligens er. Speilbildet bekrefter det. Så du tar bilde av speilbildet, som for å ta vare på bekreftelsen. Bildet av bildet. men som du vet: "Dette er ikke et menneske". Magritte og den greia der. 

Dager du klamrer deg til de mest banale ting, i håp om at de skal gi mening. Være et anker. I det minste en dregg. Barndommens Donald Duck & Co på tirsdager. Rekkefølge, tidslinje. Ordnung muss sein. Men det funker ikke. 

Du bare svever ut. Ser ingenting. Hører ingenting. Men følelsen, den er der. Den er det ekte. Som om Johnny Cash skulle sunget med sin tristeste stemme inni deg. Den gamle EMO'en. 

Blylodd under føttene for å lande? Whats the point?

Så vi feiker dagen. Feiker normalitetens ansikt og snakker fraser ut av fraselageret i hukommelsen. 

Mens vi venter spent på å bite på noens krok. Eller bare en fortsettelse. Retninga. Gatelysets skifting. 

Grønn mann. 

Is there life on Mars? 



Bildet har jeg skjermdumpa fra forskning.no





Kommentarer

Legg inn en kommentar

Populære innlegg fra denne bloggen

Om å føle seg så inn i hel**te usolidarisk med søringan.

Bilde
 Det var så jeg knapt nok kunne tro mine egne øyne, her om dagen.  Kari Nessa Nordtun er ordfører i Stavanger, men har nå fått ansvar for å utvikle Arbeiderpartiets energipolitikk, melder NTB. – Vi er ett folk, ett land, det er klart vi må jobbe for å jevne ut strømprisen, sier lederen for Arbeiderpartiets nye energiutvalg til  Aftenposten . Strømprisen i Sørvest-Norge lå i forrige uke på 309 øre per kilowattime (kWh), mens prisen i Midt- og Nord-Norge lå på 1,7 øre per kWh. Dermed var strømmen 181 ganger dyrere i sør enn i nord. Slik kan det ikke fortsette mener Nordtun, som sier strømmen må finne en vei mellom prisområdene. Hun er klar på at den dårlige strømforbindelse mellom nord og sør er en utfordring, og at dette må løses. – Dypt urettferdig, sier hun om prisforskjellen mellom Nord- og Sør-Norge.  (kopiert fra NRK). Ja, Kari Nessa Nordtun: det er sannelig djevelsk dypt urettferdig! Samtidig så ser du virkelig ut til å ikke ane at du bebor et land der det er LAAAANGT fra Stavange
Les mer

Når fantasien forsvinner.

Bilde
  En gang da jeg var lita jente og kanskje 7 eller 8 år, sa mamma til meg: Det går et hørespill på Lørdagsbarnetimen som jeg tenkte du kunne få høre på. Det var Mio min Mio av Astrid Lindgren. Og verden vart aldri den samme for meg etter det.  Jeg lengta og lengta fram mot neste lørdag. Mio min Mio. Poesi i tittelen, men for en fortelling! Bildene jeg skapte meg selv i fantasien, da jeg lyttet så ørene nærmest var klistra inntil radioen klokka 17.00 hver lørdag, var helt magiske. Hjerteskjærende. Voldsomme. Lengtende. Ubeskrivelig lykkelige.  Jeg så det for meg. Sterkt, sterkt. Mio som red ut i Den Dunkle Skogen på Miramis med gullhovene. Mio som med sin eneste venn Jumjum ble tatt til fange av den Onde Ridder Kato i den mørkeste natten. Jeg kjente det i hjertet mitt. I hele meg. Mio min Mio.  Senere fulgte andre hørespill på Lørdagsbarnetimen, med Frank Nordli og Ingrid Boman. Pratet først, så endelig: hørespillet. Veien til Agra, Skatten på Sjørøverøya som var så spennende at jeg nes
Les mer

Om å sette katter i bånd.

Bilde
  Katter tar fugler. Mange. Særlig småfugler. Ørn hører til sjeldenhetene.  Det ligger i kattens natur å være en grusom og ubarmhjertig jeger, som til alt overmål forlenger jakt-lykken og fylles med tonnevis av katteendorfiner når den leker med byttet sitt.  Den gjør det ikke fordi den er ond. Den eier ikke empati. Den er ikke et menneske. Den er en katt. Et lykkelig rovdyr.  Det blir færre og færre småfugler. På få år har så mye som 50% av enkelte trekkfuglarter blitt borte. Det er fakta. Google det selv.  Det er ikke kattens skyld. I alle fall ikke særlig mye kattens skyld.  Det er vår skyld. Forskerne sier at klimaendringer, ørkenspredning og ødeleggelse av hekkeplassene har skylda, samt insektmidler. Det er sant. Ikke ei eneste katt har stått for klimaendring, ørkenspredning, ødeleggelse av hekkeplasser eller har spredt insektmidler.  Det er det vi mennesker som driver på med.  Vi hugger ned. Vi sprøyter. Vi dumper ting i fjordene våre og vi gir stort sett faen i fugler og smådyr.
Les mer