Om den plutselige en-heten.




Av og til kommer den, den plutselige "en-heten", da du føler deg som en enslig romfarer i speis, uten mål og mening. 

Da du føler deg lost. 

Mistet av syne av noen du trodde så deg. I alle fall visste at du var her. 

I stedet er det kanskje du som har mistet deg av syne, der du svever igjennom meningsløshetens fullstendige tomrom. 

Uten navlestreng. 

Uten et kart som gir deg noe som helst tro på at det er ei mening med noe. Ingen som tar deg inntil seg og forteller deg ei beroligende sannhet du kjenner er Sannheten, og at det ER et POENG, at det er en vei som fører noe sted. 

I stedet vet du at alle ordene er falske, sagt ut av vane, sagt ut av gamle konsensus som bare er virvler i vannet. Dragsuget inn mot det svarte hullet. Der ingen kommer ut. Død eller levande. 

Du seiler avgårde i verdensrommets likegyldige intethet. Prøver å lande. Prøver om tyngdekrafta holder deg nede. Men den gjør ikke det. Hvorfor skulle den det?

Dager da andre folks ansikter bare er flak av lukter, lyder og former, men uten innhold. Uten å være annet enn sandkorns hviskende, viljeløse forflytninger opp og ned, fram og tilbake, med tidevannet. Og hva bryr vel tidevannet seg? Og hva vet vel sandkornen?. Disse bevegelige kroppene, opp og ned trappene, heisene, krigene, kirkene, fjelltoppene. i X. 

Det eneste du og Descartes vet er at du tenker, og derfor muligens er. Speilbildet bekrefter det. Så du tar bilde av speilbildet, som for å ta vare på bekreftelsen. Bildet av bildet. men som du vet: "Dette er ikke et menneske". Magritte og den greia der. 

Dager du klamrer deg til de mest banale ting, i håp om at de skal gi mening. Være et anker. I det minste en dregg. Barndommens Donald Duck & Co på tirsdager. Rekkefølge, tidslinje. Ordnung muss sein. Men det funker ikke. 

Du bare svever ut. Ser ingenting. Hører ingenting. Men følelsen, den er der. Den er det ekte. Som om Johnny Cash skulle sunget med sin tristeste stemme inni deg. Den gamle EMO'en. 

Blylodd under føttene for å lande? Whats the point?

Så vi feiker dagen. Feiker normalitetens ansikt og snakker fraser ut av fraselageret i hukommelsen. 

Mens vi venter spent på å bite på noens krok. Eller bare en fortsettelse. Retninga. Gatelysets skifting. 

Grønn mann. 

Is there life on Mars? 



Bildet har jeg skjermdumpa fra forskning.no





Kommentarer

Legg inn en kommentar

Populære innlegg fra denne bloggen

Om å føle seg så inn i hel**te usolidarisk med søringan.

Bilde
 Det var så jeg knapt nok kunne tro mine egne øyne, her om dagen.  Kari Nessa Nordtun er ordfører i Stavanger, men har nå fått ansvar for å utvikle Arbeiderpartiets energipolitikk, melder NTB. – Vi er ett folk, ett land, det er klart vi må jobbe for å jevne ut strømprisen, sier lederen for Arbeiderpartiets nye energiutvalg til  Aftenposten . Strømprisen i Sørvest-Norge lå i forrige uke på 309 øre per kilowattime (kWh), mens prisen i Midt- og Nord-Norge lå på 1,7 øre per kWh. Dermed var strømmen 181 ganger dyrere i sør enn i nord. Slik kan det ikke fortsette mener Nordtun, som sier strømmen må finne en vei mellom prisområdene. Hun er klar på at den dårlige strømforbindelse mellom nord og sør er en utfordring, og at dette må løses. – Dypt urettferdig, sier hun om prisforskjellen mellom Nord- og Sør-Norge.  (kopiert fra NRK). Ja, Kari Nessa Nordtun: det er sannelig djevelsk dypt urettferdig! Samtidig så ser du virkelig ut til å ikke ane at du bebor et land der det er LAAAANGT fra Stavange
Les mer

En stjerne skinner i natt. Før tusen av de faller grusomt ned.

Bilde
Jeg er ei alt for førjulsglad dame som irriterer mange, mange ved å kjøpe årets første julemarsipan alt i oktober og henger opp mine vakre bildeadventskalender før det er blitt 1.desember.  Men i dag ER det første november, liksom adventsmåneden, og da jeg stod opp klokka 6 var det ennå ikke mer enn antydning til litt grønt nederst i horisonten. Stjernene skinte. Det var stille, iskaldt og vakkert, slik det er her i nord når kulden kommer og det ikke er lenge før sola sier takk for i år.  Så jeg var i deilig adventshumør da jeg satte meg i bilen, som jeg hadde forhandsstarta i god tid, før jeg kjørte på jobb, og sang av hjertets barnslige røst, uansett hvor mye hedning jeg er:  En stjerne skinner i natt! Nå er den hellige time Vi står i stjerneskinn og hører klokkene kime nå ringes julen inn. Jeg hadde på radioen og klokka 8 brøt NRK nyhetene inn i min trygge julesang i de vakreste omgivelser, ennå med en bleik måne og ei klar stjerne skinnende ned på meg.  Israels bombing av flyktning
Les mer

Om å la et hus dø uten verdighet.

Bilde
  I går var jeg på vandring til barndommens og ungdommens mest spennende hus: Ungdomshuset i Evenesmark. Herregud for et spennende hus det var! For når det var åpent, var det fordi spennende ting skulle skje der!  I min barndom: juletrefesten. Juletreet midt i salen, bordene rundt treet. Det durte i kakkelovnen i hjørnet, av sprakende brennende bjørk. Vedkorga full. Vi unger måtte ikke komme for nær, men det var ingen fare, for som unger flest sprang vi mest rundt treet. Fra kjøkkenet innenfor scena sivet lukta av varm, søt kakao fra storkjelen ut. Geskjeftige damer var i sving der inne. Adgang forbudt for unger.  Opp den kalde trange loftstrappa klampa det i utesko. Kåper og frakker skulle henges av der oppe og kaketiner ble oppbevart der. Det lukta kaldt og rått, men varmen steig snart opp dit også.  Snart runget salen av prat, latter, julesanger og gangen rundt treet, mens vi unger var passelig redde og spente på julenissen. For hvis man ikke hadde vært snill risikerte man å havne i
Les mer