Skogdame

Dette er en tekst jeg har gruet meg til å skrive. Og jeg har venta med å sette ned ordene som tilsammen forteller om hvordan det er når HÅPET forsvinner.  Jeg kommer til å skrive generelt, for dette er ikke bare min historie. Den er dessverre manges. Både i fortid, nåtid og i framtiden. Den kan bli min i framtiden også. Eller din. Jeg håper virkelig ikke det. For har jeg håpet igjen. Og har heldigvis hatt det i mange år. Det er det som har gjort at jeg våger ting jeg ikke ville våget, før "de mørke" årene i livet mitt.  Det handler om å miste noen. For noen er dette det som virkelig hender, for slike heldige folk som meg så ble det bare frykten for det. Og frykten varte i mange, mange år.  Det å se at en eller flere av sine nærmeste forsvinner, sakte, men sikkert. Til rus, til manier, trossamfunn, eller depresjon. Og du kan ikke hjelpe. Du når ikke inn.  I starten kan det bortforklares og legges ikke merke til. I starten er alle hendelsene enkelthendelser. Helt til de brått e

I ring  som eselet rundt kverna eller jorda rundt sola går alle ting.  De gamle grekere trodde at sirkelen var den perfekte form og at stjernene derfor måtte være runde.  I ring går livet der du først er to: et rundt stort egg og ei knøtt lita sædcelle. Som ved magi (og kanskje er det det, også) skjer det at når disse to treffes så skjer det ting ingen kunnet forutse om det var første gang.  Og en gang var første gang. Enten du tror det eller ikke.  De to helt ulike cellene skaper seg selv om til noe helt annet.  En liten geleklump. Et lite amfibium med hale og gjeller. Tenk det! Som svømmer i saltvann.  Der jordas liv oppstod.  Forankra til moderkapselen gjennom en slange der surstoff og næring tildeles etter behov.  En kosmonaut i endring fra encella til menneske, via alle livets utviklingsstadier på Jorda. Den runde blå planeten.  Pussig, ikke sant? Var det ei celle som en gang kom fra speis, traff mamma Tellus, og så oppstod de første encellerne ute i den suppa som skulle bli hav o

  Ja, så tapte den oransje mannen, og mange med meg trakk nok et lettelsens sukk, og følte en slags euforisk glede da døgnene med opptelling av stemmer i sikre stater, vippestater og alle andre stater i USA viste at Joe Biden endelig hadde fått 270 valgmenn og at den oransje mannen hadde tatt "a hell of a beating!" som Bjørge Lillelien, kanskje på grensa av vokalt sammenbrudd, ville skreket det ut for førti år siden i radio, om han var sidekommentator til opptellinga.  Vi var mange som til og med syntes det ble lettere å puste, og at lufta med ett var lysere og faktisk luftigere. At livet på sett og vis ble mye enklere.  Men lufta vi puster inn er fortsatt i økende grad fylt av koronavirus. Og den oransje mannen sitter ennå i Det Hvite Hus og nekter for å ha tapt. Tvert i mot. Han sier han har vunnet.  Det er litt som i sommer, da koronaviruset tilsynelatende sakte slapp taket. Da det begynte å tø opp igjen. Da det ikke var like farlig å treffe venner. Gi en klem. Sitte i lag