Sirkel og sånt.

I ring 

som eselet rundt kverna

eller jorda rundt sola

går alle ting. 

De gamle grekere trodde at sirkelen var den perfekte form

og at stjernene derfor måtte være runde. 

I ring går livet

der du først er to: et rundt stort egg og ei knøtt lita sædcelle.

Som ved magi (og kanskje er det det, også) skjer det at når disse to treffes

så skjer det ting ingen kunnet forutse om det var første gang. 

Og en gang var første gang. Enten du tror det eller ikke. 

De to helt ulike cellene skaper seg selv om til noe helt annet. 

En liten geleklump.

Et lite amfibium med hale og gjeller. Tenk det!

Som svømmer i saltvann. 

Der jordas liv oppstod. 

Forankra til moderkapselen gjennom en slange der surstoff og næring tildeles etter behov. 

En kosmonaut i endring fra encella til menneske, via alle livets utviklingsstadier på Jorda. Den runde blå planeten. 

Pussig, ikke sant?

Var det ei celle som en gang kom fra speis, traff mamma Tellus, og så oppstod de første encellerne ute i den suppa som skulle bli hav og land?

Som presten sier når vi har vokst fra å bli født, til store, til små og hjelpeløse igjen, når vi er døde og Tida tar oss tilbake til der vi var før vi vart født: Fra Jord er du kommet, til Jord skal du bli. Alle byggedelene våre, som resirkuleres. Fra atom er du kommet, til atom skal du bli. Fra atom skal du igjenoppstå. 

Eller som Sokrates (du vet jeg kommer alltid til Sokrates. Denne egentlig ganske stygge fyren, i følge statuene av ham, som tenkte så mye og hadde sin indre stemme lenge før Hannah Arendt poffet den ut i en røykring): livet og døden og livet og døden. Den greia der. Du får ikke vår og høst og så er det slutt. Det blir vår igjen, etter høsten. Livet og døden er hver si side av mynten. Du kan alltid snu den. Og den ser ulik ut på begge sider. Som vår og høst. Eller vinter og sommer, om du skal være på det viset. Men begge deler kommer igjen, sjøl om hver enkelt sommer og hver enkelt vinter tar slutt. Så er det ikke slutt på syklusen. 

Kætsje du poenget?

Sirkelen. Disney-greia: En sirkel av liv. Pompøs så det holder. Aber doch. 

Det er bare å åpne porten. Gå inn. Eller ut. 

Vi vet aldri hva som er på den andre siden. Som ei luke i adventskalenderen. 

Det var bare det jeg ville si.