Sirkel og sånt.



I ring 

som eselet rundt kverna

eller jorda rundt sola

går alle ting. 

De gamle grekere trodde at sirkelen var den perfekte form

og at stjernene derfor måtte være runde. 


I ring går livet

der du først er to: et rundt stort egg og ei knøtt lita sædcelle.

Som ved magi (og kanskje er det det, også) skjer det at når disse to treffes

så skjer det ting ingen kunnet forutse om det var første gang. 

Og en gang var første gang. Enten du tror det eller ikke. 

De to helt ulike cellene skaper seg selv om til noe helt annet. 

En liten geleklump.

Et lite amfibium med hale og gjeller. Tenk det!

Som svømmer i saltvann. 

Der jordas liv oppstod. 

Forankra til moderkapselen gjennom en slange der surstoff og næring tildeles etter behov. 

En kosmonaut i endring fra encella til menneske, via alle livets utviklingsstadier på Jorda. Den runde blå planeten. 

Pussig, ikke sant?

Var det ei celle som en gang kom fra speis, traff mamma Tellus, og så oppstod de første encellerne ute i den suppa som skulle bli hav og land?

Som presten sier når vi har vokst fra å bli født, til store, til små og hjelpeløse igjen, når vi er døde og Tida tar oss tilbake til der vi var før vi vart født: Fra Jord er du kommet, til Jord skal du bli. Alle byggedelene våre, som resirkuleres. Fra atom er du kommet, til atom skal du bli. Fra atom skal du igjenoppstå. 

Eller som Sokrates (du vet jeg kommer alltid til Sokrates. Denne egentlig ganske stygge fyren, i følge statuene av ham, som tenkte så mye og hadde sin indre stemme lenge før Hannah Arendt poffet den ut i en røykring): livet og døden og livet og døden. Den greia der. Du får ikke vår og høst og så er det slutt. Det blir vår igjen, etter høsten. Livet og døden er hver si side av mynten. Du kan alltid snu den. Og den ser ulik ut på begge sider. Som vår og høst. Eller vinter og sommer, om du skal være på det viset. Men begge deler kommer igjen, sjøl om hver enkelt sommer og hver enkelt vinter tar slutt. Så er det ikke slutt på syklusen. 

Kætsje du poenget?

Sirkelen. Disney-greia: En sirkel av liv. Pompøs så det holder. Aber doch. 

Det er bare å åpne porten. Gå inn. Eller ut. 

Vi vet aldri hva som er på den andre siden. Som ei luke i adventskalenderen. 

Det var bare det jeg ville si. 








Kommentarer

Legg inn en kommentar

Populære innlegg fra denne bloggen

Om å føle seg så inn i hel**te usolidarisk med søringan.

Bilde
 Det var så jeg knapt nok kunne tro mine egne øyne, her om dagen.  Kari Nessa Nordtun er ordfører i Stavanger, men har nå fått ansvar for å utvikle Arbeiderpartiets energipolitikk, melder NTB. – Vi er ett folk, ett land, det er klart vi må jobbe for å jevne ut strømprisen, sier lederen for Arbeiderpartiets nye energiutvalg til  Aftenposten . Strømprisen i Sørvest-Norge lå i forrige uke på 309 øre per kilowattime (kWh), mens prisen i Midt- og Nord-Norge lå på 1,7 øre per kWh. Dermed var strømmen 181 ganger dyrere i sør enn i nord. Slik kan det ikke fortsette mener Nordtun, som sier strømmen må finne en vei mellom prisområdene. Hun er klar på at den dårlige strømforbindelse mellom nord og sør er en utfordring, og at dette må løses. – Dypt urettferdig, sier hun om prisforskjellen mellom Nord- og Sør-Norge.  (kopiert fra NRK). Ja, Kari Nessa Nordtun: det er sannelig djevelsk dypt urettferdig! Samtidig så ser du virkelig ut til å ikke ane at du bebor et land der det er LAAAANGT fra Stavange
Les mer

Når fantasien forsvinner.

Bilde
  En gang da jeg var lita jente og kanskje 7 eller 8 år, sa mamma til meg: Det går et hørespill på Lørdagsbarnetimen som jeg tenkte du kunne få høre på. Det var Mio min Mio av Astrid Lindgren. Og verden vart aldri den samme for meg etter det.  Jeg lengta og lengta fram mot neste lørdag. Mio min Mio. Poesi i tittelen, men for en fortelling! Bildene jeg skapte meg selv i fantasien, da jeg lyttet så ørene nærmest var klistra inntil radioen klokka 17.00 hver lørdag, var helt magiske. Hjerteskjærende. Voldsomme. Lengtende. Ubeskrivelig lykkelige.  Jeg så det for meg. Sterkt, sterkt. Mio som red ut i Den Dunkle Skogen på Miramis med gullhovene. Mio som med sin eneste venn Jumjum ble tatt til fange av den Onde Ridder Kato i den mørkeste natten. Jeg kjente det i hjertet mitt. I hele meg. Mio min Mio.  Senere fulgte andre hørespill på Lørdagsbarnetimen, med Frank Nordli og Ingrid Boman. Pratet først, så endelig: hørespillet. Veien til Agra, Skatten på Sjørøverøya som var så spennende at jeg nes
Les mer

Om å sette katter i bånd.

Bilde
  Katter tar fugler. Mange. Særlig småfugler. Ørn hører til sjeldenhetene.  Det ligger i kattens natur å være en grusom og ubarmhjertig jeger, som til alt overmål forlenger jakt-lykken og fylles med tonnevis av katteendorfiner når den leker med byttet sitt.  Den gjør det ikke fordi den er ond. Den eier ikke empati. Den er ikke et menneske. Den er en katt. Et lykkelig rovdyr.  Det blir færre og færre småfugler. På få år har så mye som 50% av enkelte trekkfuglarter blitt borte. Det er fakta. Google det selv.  Det er ikke kattens skyld. I alle fall ikke særlig mye kattens skyld.  Det er vår skyld. Forskerne sier at klimaendringer, ørkenspredning og ødeleggelse av hekkeplassene har skylda, samt insektmidler. Det er sant. Ikke ei eneste katt har stått for klimaendring, ørkenspredning, ødeleggelse av hekkeplasser eller har spredt insektmidler.  Det er det vi mennesker som driver på med.  Vi hugger ned. Vi sprøyter. Vi dumper ting i fjordene våre og vi gir stort sett faen i fugler og smådyr.
Les mer