Javel: så tapte Trump, men vi har fortsatt covid19.

 

Ja, så tapte den oransje mannen, og mange med meg trakk nok et lettelsens sukk, og følte en slags euforisk glede da døgnene med opptelling av stemmer i sikre stater, vippestater og alle andre stater i USA viste at Joe Biden endelig hadde fått 270 valgmenn og at den oransje mannen hadde tatt "a hell of a beating!" som Bjørge Lillelien, kanskje på grensa av vokalt sammenbrudd, ville skreket det ut for førti år siden i radio, om han var sidekommentator til opptellinga. 

Vi var mange som til og med syntes det ble lettere å puste, og at lufta med ett var lysere og faktisk luftigere. At livet på sett og vis ble mye enklere. 

Men lufta vi puster inn er fortsatt i økende grad fylt av koronavirus. Og den oransje mannen sitter ennå i Det Hvite Hus og nekter for å ha tapt. Tvert i mot. Han sier han har vunnet. 

Det er litt som i sommer, da koronaviruset tilsynelatende sakte slapp taket. Da det begynte å tø opp igjen. Da det ikke var like farlig å treffe venner. Gi en klem. Sitte i lag på faktisk åpne puber. Idretten begynte å komme i sving igjen, og det ennå ikke var påbudt med munnbind. Da vi trodde at NÅ var vi igjennom. 

Jeg husker jubelen da nyheten om at to meters avstand ikke lenger gjaldt, nå var det kun EN meter som trengte skille oss. Og vi dansa under sommerhimmelen, med kanskje litt lettere steg enn Trumps bokser-hanske-moves. 

Men lik den oransje mannen, som sprer hat, som finner på ting, som snakker nedlatende om kvinner, innvandrere, og som går som en oransje sykdom rundt i verden og sprer konspirasjoner like enkelt som covid19 sprer seg i et nys, eller et kyss, slik er koronaen mellom oss. Gjør oss usikre. Er den ekte, er den falsk? Er det noe verdens ledere har funnet på? Er den bare en forkjølelse vi må tåle, fordi det dør jo likevel en drøss gamlinger av influensa hvert år, likevel! Slik funker det.

Trump har ikke tatt av seg den røde capsen. Han puster tungt, uten munnbind, for han, "The Chosen one", han som er valgt av Gud, som kaller de som beskytter seg mot viruset for pyser, han overlevde viruset. Han bekjempa det lett som en skyggeboksekamp.  Og som en Jesus sa: Følg meg! 

Han tapte, men sier han vant. 

Og viruset har tatt seg opp. Det er stengte dører. Det er QR-koder for registrering av oss der vi sitter, der vi går,  og der vi går inn. Og mange gir faen i å registrere seg. Jeg vet det. Fordi jeg sitter ved siden av døra med en slik kode på, på en lesesal på NTNU, og ser at vi bare er noen få av ganske mange som setter mobiltelefonen mot koden og trykker oss inn. 

Resten gidder ikke. Tenk om de skulle få beskjed om at de må teste seg OG være i karantene i 14 dager!! Noe så KJEDELIG! Ingen sosiale ting på fjorten dager. Bare nok en runde tolvte mars. Da er det bedre å sjanse på å ikke bli syk. Selv om man kan være en herlig spreder uten symptomer. 

Jeg er redd. Jeg er redd for å få den beskjeden om å måtte gå i karantene. Jeg er faktisk DRITREDD for å ikke kunne reise hjem nord til jul, men må feire jula aleine på min underjordiske hybel, der jeg har to "liggende" glugger 1 cm over bakkenivå med utsikt til gjerdet som står førti Centimeter fra disse gluggene. Det er det jeg er redd for. Ikke kunne dra hjem, treffe sønnen min og svigerdattera mi. Ikke kunne jobbe og tjene penger jeg sårt trenger fordi siste del i innspurten av masteroppgaveskrivinga til våren, for da har jeg brukt opp alle mine åtte år av Lånekassen og må klare meg sjøl. 

Jeg er oppriktig redd for det. Men jeg registrerer meg. Hele tiden. Jeg sitter med munnbind på bussen, går med munnbind på kjøpesentrene, til det stikker og klør og brillene dugger som faen. Og jeg er redd for å havne i karantene.

Som den oransje mannen med den røde capsen som bare blir og blir der. Som ikke forsvinner med sin hatretorikk, sine vulgære nedlatenheter, sine mistenksomheter, sin gudekompleksitet. "He is dead but he won't lie down."

Joe Biden vant. Og facebook ble en dag eller to fylt av de beste håp: Parisavtalen: jepp. WHO: jepp. Kvinner likestilt med menn: jepp. Fargede likestilt med ufargede: jepp. 

Men viruset herjer i Det Hvite Hus. Stadig flere blir smittet av det. Og den oransje mannen fortsetter ufortrødent med sin herjing i det samme huset. Utskiftninger i Pentagon, av ministerposter, og med antydninger ala QANON-konspirasjonsteorier. 

Viruset herjer i verden. Leder over verden, selv om vi spiller på hjemmebane, og selv om Bjørge Lillelien ville ropt og skreket av valget i USA. 

Fordi vi ikke gidder. Det strammes til. Vi gidder mindre og mindre. Så vi mister jobbene, vi kommer oss ikke hjem til jul, vi blir permitterte, og vi bryter sammen. Noen tåler rett og slett ikke våren 2020 en gang til, og bare forlater. Går ut av tiden. Ensomme inntil døden, bokstavelig talt. Fordi vi andre ikke gidder. Vi lurer oss inn til legen og sier vi er friske som faen og bare trenger en sjekk av fotvorter, men når vi kommer inn er det for at vi er redde for å være smitta. Ikke redd for å være den som smitter. For det driter vi i. Bare VI ikke er syke. 

Det er faktisk en syk verden. Økonomien fikk råde i sommer: det skulle flys til syden. Det skulle reises. Det skulle være slutt på ensomheten og stadig mer psyko ting å finne på, på nettet. 

Så nå stenger kulturen. Nå stenges estetikken. Nå stenger de virkelige lydene fra en konsert, fra et teaterstykke eller "de andres" lyder i en kinosal. 

Bare det absurde virkelige teater finner sted, med den oransje mannen som protagonist, og med det røde og grå viruset som kulisse, og med en stadig trangere dør for oss som drømmer om å reise hjem til jul. Til å gi klemmen. Til å føle noe annet enn det blå lyset fra skjermen. 

bildene har jeg skjermdumpa fra NRK.