Den vakreste juletrekula i verden. Om barndommens magiske jul.

Dette er den fineste juletrekula i hele verden. I alle fall da jeg var barn, var den det. Jeg kunne drømme meg bort inni den og nesten se for meg at jeg stod der mellom trærne. Jeg trodde kirka var et slott, og så for meg at jeg kunne gå inn i det. Men mest av alt være utenfor, under den nydeligste julehimmelen jeg kunne tenkte meg, og helst bak, under de snødekte trærne. Den var et eventyr jeg levde meg inn i. Den var en alltid ny fortelling hver gang jeg så på den. Jeg visste ikke om noen andre som hadde en slik kule. Den var enestående. 

Kula er mitt første minne fra juletre og julefeiring. Jeg tror mamma har fortalt at den var den første pynten hun og pappa kjøpte i lag, kanskje i Honningsvåg der jeg ble født, eller i Nordvågen, der vi bodde. Mamma og pappa, 23 år og 24 år gamle i min første jul. Pur unge syns jeg nå. Og jeg ser nå at min magiske kule er med ei helt absurd malt plastkirke med blodrødt tak og gule vegger. Likevel bor det drømmer der inne i den. Det bor lengsel og fantasi. Det bor lykken ved å oppdage den på ei av de beste greinene på juletreet da jeg var lita, og kunne se på den så lenge jeg ville. 

Jeg tror min fascinasjon over snøkuler kommer fra denne barndommens juletrekule. Jeg kjøper ei ny, hvert år. Jeg tar dem fram, en etter en, i desember, og rister på dem. Jeg kan ennå kjenne det krible i meg når jeg tenker at jeg er der inne. Selv i godt voksen alder kan jeg se meg sammen med figurene der inne, og at alt kan skje! Verden er god i ei vakker juletrekule eller snøkule. 

Kanskje jeg også trengs å ristes i litt, av og til!

I min barndoms advent var det snø i desember, sjøl om kakelinna kom og ødela litt i midten av måneden. Skiene var framme, og selv om det ikke var lysløyper eller gatelys, så var det alltid en runde på ski på jordet nedenfor huset vårt Lilleskog, der jeg sitter akkurat nå og skriver. Jeg lekte jeg var den berømte skihopper Siri Rantanen, og kunne høre jubelbruset fra publikum når jeg hoppet på mine blå treski i bakken nedenfor Lilleskog. Jeg var alene. Men i fantasien var det vill jubel når jeg klarte stå etter et fantastisk hopp på sikkert en halv meter! Adventsstjerna skinte så vennlig og hemmelighetsfull oppe i vinduet hjemme mens jeg hoppet i mørketidslyset og gledet meg mer og mer til jul.

Jeg lagde snølykter. Mange, mange. Mamma hadde spart lysestumper og jeg lagde små verdener av lykter utenfor Lilleskog. Jeg så for meg alle smånisser og spennende mørketids-småinger som skulle komme å varme seg der, bare jeg ikke såg for hardt etter. De ville ikke bli sett. Men de var der. Det var jeg aldri i tvil om. Lysene flakket så vidunderlig juleaktig der ute, mens jeg kikket ut på dem, og håpet mammas lysestumper ville brenne riktig lenge, uten at taket i snølyktene skulle rase ned og slukke dem. Ringene av flakkende lys i mørket, skapte alle mulige fantasier i mitt livlige hode. 

Jeg har en mengde vakker pynt nå. Jeg har ledlys og stearinlys. Jeg har den vakreste julepynten fra min sønn og samboeren hans hengende på sitt faste sted. 

Julaften er i sving. Snart vil prinsen i Tre Nøtter til Askepott slingre rundt i strømpebuksa si, og er helt fjollete ung og vakker, og Askepott fryser, men er standhaftig som den beste tinnsoldat. Snart kimer klokkene og Sølvguttene renser strupene før de skal synge jula inn. På fuglemateren utenfor vinduet mitt er kjøttmeis, blåmeis og granmeis i hektisk matjakt. De skal få noe ekstra før det blir mørkt igjen. 

Og jeg skal tenne lys i snølykta mi. 

For saken er den, at så lenge vi lever, og aner muligheter som flakker der til oss, som skinnet fra snølykter og fakler i skogen. Vi kan gjøre nesten alt, om vi vil. Om vi virkelig vil. 

Lykken fra ei snølykt, fra en ei snøkule som blir rista på, og fra minnet om verdens vakreste juletrekule føles av og til som gnister av vemodig julestemning. Ekte lykke, det også. 

Og snart vil et par billykter lyse på veien opp til Lilleskog. Det gleder jeg meg skikkelig til.

God jul ønskes deg!