Om å komme hjem i mørketida.

Å reise hjem til nord fra sør i desember er som å reise til et helt annet land. Mørketidslandet. Og jeg innser at jeg er et mørketidsbarn, selv om jeg er født i mars. 

Sitte på toget og si farvel til sola i sør. Inn i mørketidsalderen hjemme i nord. 

Og jeg kjenner det i hele meg, at jeg elsker det. At det er magi som skjer. Det kan ikke være annet. Kan ikke beskrives som annet. 

Lyset i nord i desember.

Og stegene mine endrer seg. Fra travle by-steg, der det alltid er om å gjøre å se ut som om man er forsinka. At man er Travel. At man er Viktig. Til å gå ut i verden i nord i desember, og stegene blir roligere, ettertenksomt lyttende. En dompaps ensformige tone. Den mest ensomme av alle fuglers stemme. Setter sting i meg. For det er så vakkert. I den kalde eldgamle verden. Der lyset får alle farger. Der stjernene skinner også om dagen. Og man kan se det. For byens lys er ikke der og overdøver stjerneskinnet med sin vulgære hast, sine skiftinger, sin uro. I mørketidslandet kan du ligge på ryggen og se opp, og se at du er et menneske i kosmos. Og kosmos er uendelig. Urokkelig. Og du blir så liten, så liten. 

Trærnes hemmelige, lave puls. Der de sover. Stivnet i is. Som om maur aldri har klatret på deres nå rimdekte kvister. Som om fluer og bier aldri har sovet under deres blader. Bladene er jord nå. Og trærne sover i dvale. 

Selv mørketidsbyen har lavere puls. Har fargene malt i de korte timer på dagen. Selv byen er en annen. Mørketidens kalde vakre kyss.

Og vannet som speiler himmelen, slik at du ikke vet om himmelen er her nede eller der oppe. 

Og vintervesenene tasser stille inne mellom trærne. De gamles guder lar ravnene seile over det hele. Ser at mørketidslandets frostalver strør rimkrystaller som stjerneskinn på bakken. Fordi det er det de kan. Det er det de gjør. Vakrere enn noe annet. 

Fjellene har vinterkappen på. De skal stå her. Lenge etter oss. En gang skapt av ild. En gang skapt av is. En gang i bevegelse. Men ikke mer. Fanget som silhuetter mot lyset som sprenger natten, før det taper, igjen. 

Stille nå. Og mot jul. Som om de gamles sed og skikker også kommer listende med lydløse steg. Blot for mørket. Blot mot lyset. Mørket som har sin tid, slik at lyset kan ha sin. 

Bålet mitt, i natten, som nesten staver "JUL" med flammene sine. Slik at det ikke skal være noen tvil. 

I mørketidslandet

bor lyset

I de korte timer gløder det

når den store Tryllekunstneren 

tømmer hatten

Og alle farger som fins

skifter

ved Tryllekunstnerens 

penselstrøk

Og nordlyset venter

på sin tur

like etter

Der danser det for oss

og for stjernene

Både de på himmelen

og på den frosne jorda

Der vi nordinger

elsker landet vi bor i

Og lyset i mørket

før jul.

Ønsker alle ei god førjulstid!

Bildene har jeg tatt sjøl med mobilkamera.