Hainn e itj farle! Hainn villa berre leik! Om å bli be-lekt med (og på) av fremmede bikkjer.

Hainn e itj farle'! Hainn villa bærre leik! ropte naboen til meg i det jeg til min store overraskelse brått hadde beina fulle av klatrende diger hund. 

Nå har jeg til dags dato til gode å høre en hundeeier rope: Pass deg, han er livsfarlig! Eller bare: Pass deg, han er farlig! 

Nei, da. Ingen lause hunder har noen sinne vorre farlige. Ever. Denne her grisa til buksa mi med gjørmelabber (og jeg har ikke vaskemaskin på hybelen) og snuste meg innstendig på steder jeg syns den skulle gi faen i å snuse. Den ga blaffen i eierens lokkerop, så morsom og leken var den der den borra snuten sin opp i mine mest personlige steder. Naboen mista så bandet til den andre hunden også, som fulgte opp sin artsfrende og styrta bort til meg i digre jump. Den var ikledt en aldeles fjollete skotskrutete "drakt", noe som den mente ga den full rett til å hoppe rundt høyrefoten min, klamre seg fast og jukke som om det stod om livet, på leggen min. Tenk så festlig! Rasende festlig. Minst tre LOL, kanskje flere. 

"Kan du fjerne hundene dine?!" utbrøt jeg sint og småskremt til naboen, som igjen forsikra meg om at bikkjene ikke var det minste farlige. De var bare så glade i fremmede... Jo, takk. Antar de het Harvey og Weinstein. 

Hun fikk til slutt festa halsbåndet igjen på hver og en av dem, og gikk glad og fornøyd inn sin egen inngang og lot meg stå der med tilgrisa bukser, ut-sniffet, skitten, redd og forbanna. 

For jeg er redd hunder. 

Det var jeg ikke som lite barn. Jeg elska alle dyr. Men da jeg gikk i andre klasse på grunnskolen bodde en virkelig leken sjæferkvalp ved siden av skolen. Den var diger. Og en ordentlig skøyerfant, som kom byksende på fotballbanen der vi åtteåringer var i full landskamp mot niåringene. Bikkja sprang rett på meg og beit lekent hull i både støvler og legg, før den i pur glede sprang på neste åtteåring og beit hull i ryggen hans. Det vart legevakt, sying, gråt og tænders gnissel. Men eierne ville ikke høre snakk om å avlive hunden da de ble anmeldte. Hunden var bare kvalp og ville bare leke. Det måtte nå selv den mest tungnemme forstå. 

Tenk om det hadde vorre en ulv! En riktig leken og glad ulv, som kom inn på skolens fotballbane og beit litt hull i unger hist og her, som den beste skøyerstrek? Da hadde i alle fall senterpartiungdommen gått fra å sentre ball til å sørve hatet mot de firbeinte som ikke er menneskets beste venn! Fram med høygafler, utestemme og våpen! Fram med jaktlag! Fram med dødsdommen over hele bestanden!

Tenk om det var en ulv i rutete dress som sprang rett fra naboens hekk og lukta meg langt opp i hekken, og i tillegg begynte å utøve direkte hekking på foten min? Hvem hadde da ropt lattermildt at den bare ville leke, så jeg kunne ta det helt med ro? 

Det skulle tatt seg ut! Jeg hadde blitt kjendis i alle medier. Kanskje fått mitt eget talkshow! Fått tilnavnet "ulveoverlevende" og satt i gang en ulvejakt ingen i vår tid hadde sett maken til! Tenk for testosteronfylte jaktlag som hadde pesa rundt da, med utestemme, walkietalkie og blodtørst i sinn! Senterungdommen hadde adoptert meg på flekken og gitt meg evig klippekort på vafler og kefir! Ulvestammen hadde blir renska ut på fire minutter!

Men nå var det bare skoi og moro, fra A til B. 

Men hvor morsomt er det egentlig å bli lukta innstendig på, langt opp i generasjonskløfta, av fremmede firbeinte bestevenner? Jeg syns det er dritt. Jeg syns det er frekt av hundeiere og rope at jeg bare må ta det lungt, for hundene er bare viltre på den positive måten, og derfor er det helt trygt om de knurrer, glefser eller gjør. Det er de de driver med når de er på sitt mest glade og lekne. 

Jeg er redd hunder. Jeg er til og med svært allergisk mot hunder (og katter og hester). Det kan ikke en eneste hundeier endre på ved å kauke "Han e itj farle' !"

Og buksa hærtes jeg ikke vaske i vaskebøtta mi. Den vart avlivet på stedet. Drept av naboens snille, søte drittbikkjer.