om å være sin egen kosmonaut.

 I tilværelsens kontinuitet flyter vi vektløse rundt

og tror vi er alt. 

Ensomme i vår egen boble

av egen forståelse

der Gadamers horisont aldri kommer nærmere

Vi tror vi er alt. At vi alltid har rett. At det hver og en av oss tror og mener er det eneste riktige.

Så vi flyter rundt i uvitenhetens boble, med vegger vi gjør hardere og hardere.

Vil ikke vite. Lager oss harde masker. 

Vil ikke ha kunnskap som kan endre på vårt standpunkt. Vårt prinsipp. Vår vulgære uvitenhet. 

De andre tar feil.

Jeg kjenner ensomheta pressa fra innsida

der de andres ansikter i kosmonauthjelmene glir forbi. 

Som om de har hverandre.

Og jeg har ingen.

Stjernene jeg strekker meg etter

blir til støv når jeg fanger dem.

Sand som renner. 

Snart suser jeg inn i den kroppsløse evigheten

for alltid alene. 

All tid.