The walk of shame, med skøyteteknikk og lange staver.

Å ta bussen opp til Dragvoll søndag klokka 11 på formiddagen om vinteren er en interessant opplevelse, i sær om du setter deg i et sete mot kjøreretninga og med det har bussens eget teater på scenen foran deg.

For her eksisterer to ulike døgn side om side. Gårsdagen har ennå promille og gårsdagens klær på seg. I alle fall de fleste av klærne. Jeg har en mistanke om at han der borte er barføtt i skoene, og skoene er  absolutt ikke Fisher skisko. Det har derimot hun som sitter på andre sida av midtgangen. For hun er i dag, faktisk langt på dag i dag. Med frilufts-flette midt oppå hodet, og tjukt pannebånd rundt. Hun prater med venninna si, i ditto klær, med ditto friluftsflette midt på hodet og tjukt panneband rundt. De har begge ski og lange staver, og refleksvester utenpå XXL-ski-jakker og overtrekksbukser. De har rumpetasker med varm drikke, de har monosolbriller som speiler hverandre og sola over kvit snø ute. Det har IKKE han som sitter der i gårsdagen. Han har blodsprengt blikk, og om han ikke har ketsjup på skjorta og sennep i rævva, så ser han slik ut. Arme jævel. Munnbindet hans har hull i sida og duger neppe til å holde annet enn dagenderpå-ånden sånn høvelig unna Swixjentene som skal stake ut i løypa straks. Ei helt annen lysløype enn den han kommer fra. 

På neste stopp kommer enda flere skiløpere på, med munnbind, pulsklokke og skisko med overtrekk. De LEKER ikke søndagstur. Her er det om å gjøre å få flasha utstyret sitt mens det ennå er snø. De går høflig til sides for henne som går av, før de friskuser seg på. Hun som går av ser virkelig gåen ut. En øredobb og håret i en nedseget skeiv knute bak. Ei sid veske over skuldra. Ikke rumpetaske med XL1 og Kvikk-Lunsj, akkurat. Hva slags utstyr "Magnus Berrføtt" og "Prinsesse Fiona" har flasha i løpet av natta er ikke godt å si. Jeg antar likevel at at det ikke innebar sitteunderlag og nonstop. 

"Magnus Berrføtt" synker ned i sin rutete blæser, som sikkert var helt innafor på Naboen kvelden før,  mens friskusene diskuterer is i rubben, teknikker for dobbeltstaking og hvor de gikk i går. Jeg møter blikket til nok en passasjer som befinner seg midt i mot meg i bussen. Hun befinner seg også i går, men ser skikkelig glad ut, tross maskara ned kinnet under ene øyet. Over munnbindet ser jeg lykkestjerner som ennå skinner i natta ho nettopp har forlatt. Øynene hennes glitrer av lykke. Jeg håper det venter fine chat på henne når hun kommer seg til sin neste dag. 

På Lohove sjangler Magnus Berrføtt ut sammen med fjorten skiløpere og tjueåtte ski. Han sklir der pubskoene møter is og snøunderlag og blir en trist parodi på skøytetakene og dobbeltdansen friskusene demonstrerer bare noen meter bak ham. Ski-folket later som om de ikke ser ham. De er jo tross alt i en annen verden og en annen dato enn ham. Han stabler seg dritflau på beina og lusker forsiktig og ustødig mot ei forhåpentligvis god seng, mens skifolket kipper på seg skiene og forlater busstoppet i taktfaste skøytetak sammen med syv hundre hundre andre. Noen har bikkjer som trekker dem, andre trekker på unger på rattkjelker eller små ski. 

Hun lykkelige med stjerner i blikket tar på seg solbriller og går av etter alle skiløperne. Hun er kul, tenker jeg. 

Så er det bare Dragvollstoppet igjen. Jeg går av, med pcen på ryggen, nøkkelkortet klart, og tenker at sannelig kan en timinutters busstur være en kulturkollisjon, og framvise realityshow så godt som noe. Sjøl er jeg i riktig dato, tross fire pils og en halv pizza til Hver Gang Vi Møtes på Tv kvelden før. Jeg tenker på at det er lenge sia jeg har gått the walk of shame. 

Og enda lenger siden jeg har gått på ski.