Skogdame

Enden er nær.  I alle fall av min student-tid her på jorda. Hvis jeg ikke vinner en stor sum i Lotto. Da blir det filosofi eller noe annet shady. Eller nordisk. Allmenn Litteraturvitenskaps verste fiende. Som å gå over fra Liverpool til ManU. Men likevel.  Tvilsomt.  Det er rart å sitte her som 55-åring og kjenne sørgeklumpen vokse inni meg. Jeg som burde vært full av barnebarn, av nedbetalt kåk og nedtelling til pensjonistrekkenes formiddagskaffe med Dagens Kakestykke til. Og så sitter jeg her og er fortsatt en tvilsom rebell på mange vis. Med sægga ræv og røde negler. På langt nær ferdig med å finne ut av ting, ønske meg ting, lære. Studere.  Det fins ikke mange trygge punkter på tidslinja mi siden passerte førtini. Jeg forstår at det virker rart på de fleste. "Siri, e det ikkje på tide å tenke framover?" spørges det av etablerte slekt og venner. Men jeg er jo stadigvekk opptatt med å tenke på akkurat nå. For som vanlig er NÅ det eneste sikre. I koronatiden faktisk mer enn

  Jeg kom til å tenke på det i går, da jeg kjøpte frimerker. Noe som i seg sjøl nesten er en sjeldenhet. Men det var ikke noe frimerke jeg fikk. Det var en klistrelapp med påtegna frimerketagger og verdi, svart på kvitt. Det var det hele.  Det fikk meg til å tenke på gamle dager. Sånn fem-ti-tjue år tilbake i tid. Og helt tilbake til min barndom, i attenpilogbue. Hvordan var frimerkene da? Pappa var en ivrig frimerkesamler, og siden jeg ville ligne pappa i ett og alt, samla jeg også på frimerker. Og de kom med alle mulige spennende bilder på. Fugler, dyr, personer og bygg. I ulike farger og med ulik valør. Og man måtte slikke på dem for å sette de på et brev. Ikke koronasmart i det hele tatt. Men likevel.  Så jeg tenkte enda mer på frimerker og brev. Da jeg gikk på ungdomsskolen fikk vi tilbud om å være med i en slags verdenomspennende brevklubb, der man fikk adresser til andre ungdommer verden rundt og så kunne man bare sette seg ned, handskrive et brev på utrolig knotete engelsk, gå