Om å se slutten og mulige begynnelser.



Enden er nær. 

I alle fall av min student-tid her på jorda. Hvis jeg ikke vinner en stor sum i Lotto. Da blir det filosofi eller noe annet shady. Eller nordisk. Allmenn Litteraturvitenskaps verste fiende. Som å gå over fra Liverpool til ManU. Men likevel. 

Tvilsomt. 

Det er rart å sitte her som 55-åring og kjenne sørgeklumpen vokse inni meg. Jeg som burde vært full av barnebarn, av nedbetalt kåk og nedtelling til pensjonistrekkenes formiddagskaffe med Dagens Kakestykke til. Og så sitter jeg her og er fortsatt en tvilsom rebell på mange vis. Med sægga ræv og røde negler. På langt nær ferdig med å finne ut av ting, ønske meg ting, lære. Studere. 

Det fins ikke mange trygge punkter på tidslinja mi siden passerte førtini. Jeg forstår at det virker rart på de fleste. "Siri, e det ikkje på tide å tenke framover?" spørges det av etablerte slekt og venner. Men jeg er jo stadigvekk opptatt med å tenke på akkurat nå. For som vanlig er NÅ det eneste sikre. I koronatiden faktisk mer enn det eneste sikre. Det er alt som fins. 

Men jo, jeg tenker framover, mens jeg lener meg bakover. 55 år. Det er litt av en alder. Samtidig som det ikke en gang er en mikroprikk i evighetens pust. Det er ingenting! Jeg vil ennå lære, finne ut av ting. Den indre samtalen som jeg fikk sansen for på UiT, der den vesle kjederøykende Hannah Arendt hadde gått opp stien for meg. Sokrates, herr Stubbnese, for de innvidde, med sine tanker om hva vil det si å leve rett. Sannelig ikke godt å si.

Så jeg sitter her på den vesle lesesalen, omgitt av unge mennesker, lektorer, som jubler i tur og orden når de har fått lærerjobber sørpå. Kontaktlærer, til og med. Og aner ikke hva de går til. Men jeg syns de er framifrå mennesker, som jeg håper absolutt ikke ligger i desillusjonert rekestilling etter å ha blitt slått grundig til bakken av RL. 

Jeg søker meg også ut av det trygge nå. Jeg er kanskje utbrent av trygghet. Jeg er, som 55-åring, full av Ronja Røverdatter, som roper: HIT MED LITE FARLIGHETER! og sannelig kan det bli farlig nok. For tross røde negler er ræva sægga. Og tida det tar å lære nye ting er også temmelig sægga. 

Jeg har hatt snart to semestre med KUN masteroppgaven å tenke på. Og jobba litt når jeg har vorre hjemme i nord. Jeg har styrt min hverdag sjøl. For et herlig liv! Jeg gruer meg til å havne i A4-livets kroniske løpehjul igjen. Det er bare å innrømme. Å gå fra palett til å rammes inn er å ta på seg sikkerhetsseler når man helst vil springe som en gærning i en skog full av frihet og lykke. Men jeg skal det. 

Kanskje blir det ikke så ille som jeg tror, her jeg sitter ennå full av glede over å være ei fri dame i Trondheim. Jeg skal jo møte folk jeg ennå ikke vet fins. Jeg skal lære ting som jeg ennå ikke har tenkt på. Og jeg skal tjene penger. 

Jeg skriver på nye prosjekter. Jeg er antatt i et verk som etter planen skal komme ut i vår. 

Det er spennende tider.

Også for en 55åring som skal ut å søke tjeneste. 

Igjen. 

Ti fingre i nesa and all that jazz. 






Kommentarer

Legg inn en kommentar

Populære innlegg fra denne bloggen

Om å føle seg så inn i hel**te usolidarisk med søringan.

Bilde
 Det var så jeg knapt nok kunne tro mine egne øyne, her om dagen.  Kari Nessa Nordtun er ordfører i Stavanger, men har nå fått ansvar for å utvikle Arbeiderpartiets energipolitikk, melder NTB. – Vi er ett folk, ett land, det er klart vi må jobbe for å jevne ut strømprisen, sier lederen for Arbeiderpartiets nye energiutvalg til  Aftenposten . Strømprisen i Sørvest-Norge lå i forrige uke på 309 øre per kilowattime (kWh), mens prisen i Midt- og Nord-Norge lå på 1,7 øre per kWh. Dermed var strømmen 181 ganger dyrere i sør enn i nord. Slik kan det ikke fortsette mener Nordtun, som sier strømmen må finne en vei mellom prisområdene. Hun er klar på at den dårlige strømforbindelse mellom nord og sør er en utfordring, og at dette må løses. – Dypt urettferdig, sier hun om prisforskjellen mellom Nord- og Sør-Norge.  (kopiert fra NRK). Ja, Kari Nessa Nordtun: det er sannelig djevelsk dypt urettferdig! Samtidig så ser du virkelig ut til å ikke ane at du bebor et land der det er LAAAANGT fra Stavange
Les mer

Når fantasien forsvinner.

Bilde
  En gang da jeg var lita jente og kanskje 7 eller 8 år, sa mamma til meg: Det går et hørespill på Lørdagsbarnetimen som jeg tenkte du kunne få høre på. Det var Mio min Mio av Astrid Lindgren. Og verden vart aldri den samme for meg etter det.  Jeg lengta og lengta fram mot neste lørdag. Mio min Mio. Poesi i tittelen, men for en fortelling! Bildene jeg skapte meg selv i fantasien, da jeg lyttet så ørene nærmest var klistra inntil radioen klokka 17.00 hver lørdag, var helt magiske. Hjerteskjærende. Voldsomme. Lengtende. Ubeskrivelig lykkelige.  Jeg så det for meg. Sterkt, sterkt. Mio som red ut i Den Dunkle Skogen på Miramis med gullhovene. Mio som med sin eneste venn Jumjum ble tatt til fange av den Onde Ridder Kato i den mørkeste natten. Jeg kjente det i hjertet mitt. I hele meg. Mio min Mio.  Senere fulgte andre hørespill på Lørdagsbarnetimen, med Frank Nordli og Ingrid Boman. Pratet først, så endelig: hørespillet. Veien til Agra, Skatten på Sjørøverøya som var så spennende at jeg nes
Les mer

Om å sette katter i bånd.

Bilde
  Katter tar fugler. Mange. Særlig småfugler. Ørn hører til sjeldenhetene.  Det ligger i kattens natur å være en grusom og ubarmhjertig jeger, som til alt overmål forlenger jakt-lykken og fylles med tonnevis av katteendorfiner når den leker med byttet sitt.  Den gjør det ikke fordi den er ond. Den eier ikke empati. Den er ikke et menneske. Den er en katt. Et lykkelig rovdyr.  Det blir færre og færre småfugler. På få år har så mye som 50% av enkelte trekkfuglarter blitt borte. Det er fakta. Google det selv.  Det er ikke kattens skyld. I alle fall ikke særlig mye kattens skyld.  Det er vår skyld. Forskerne sier at klimaendringer, ørkenspredning og ødeleggelse av hekkeplassene har skylda, samt insektmidler. Det er sant. Ikke ei eneste katt har stått for klimaendring, ørkenspredning, ødeleggelse av hekkeplasser eller har spredt insektmidler.  Det er det vi mennesker som driver på med.  Vi hugger ned. Vi sprøyter. Vi dumper ting i fjordene våre og vi gir stort sett faen i fugler og smådyr.
Les mer