Om å se slutten og mulige begynnelser.

Enden er nær. 

I alle fall av min student-tid her på jorda. Hvis jeg ikke vinner en stor sum i Lotto. Da blir det filosofi eller noe annet shady. Eller nordisk. Allmenn Litteraturvitenskaps verste fiende. Som å gå over fra Liverpool til ManU. Men likevel. 

Tvilsomt. 

Det er rart å sitte her som 55-åring og kjenne sørgeklumpen vokse inni meg. Jeg som burde vært full av barnebarn, av nedbetalt kåk og nedtelling til pensjonistrekkenes formiddagskaffe med Dagens Kakestykke til. Og så sitter jeg her og er fortsatt en tvilsom rebell på mange vis. Med sægga ræv og røde negler. På langt nær ferdig med å finne ut av ting, ønske meg ting, lære. Studere. 

Det fins ikke mange trygge punkter på tidslinja mi siden passerte førtini. Jeg forstår at det virker rart på de fleste. "Siri, e det ikkje på tide å tenke framover?" spørges det av etablerte slekt og venner. Men jeg er jo stadigvekk opptatt med å tenke på akkurat nå. For som vanlig er NÅ det eneste sikre. I koronatiden faktisk mer enn det eneste sikre. Det er alt som fins. 

Men jo, jeg tenker framover, mens jeg lener meg bakover. 55 år. Det er litt av en alder. Samtidig som det ikke en gang er en mikroprikk i evighetens pust. Det er ingenting! Jeg vil ennå lære, finne ut av ting. Den indre samtalen som jeg fikk sansen for på UiT, der den vesle kjederøykende Hannah Arendt hadde gått opp stien for meg. Sokrates, herr Stubbnese, for de innvidde, med sine tanker om hva vil det si å leve rett. Sannelig ikke godt å si.

Så jeg sitter her på den vesle lesesalen, omgitt av unge mennesker, lektorer, som jubler i tur og orden når de har fått lærerjobber sørpå. Kontaktlærer, til og med. Og aner ikke hva de går til. Men jeg syns de er framifrå mennesker, som jeg håper absolutt ikke ligger i desillusjonert rekestilling etter å ha blitt slått grundig til bakken av RL. 

Jeg søker meg også ut av det trygge nå. Jeg er kanskje utbrent av trygghet. Jeg er, som 55-åring, full av Ronja Røverdatter, som roper: HIT MED LITE FARLIGHETER! og sannelig kan det bli farlig nok. For tross røde negler er ræva sægga. Og tida det tar å lære nye ting er også temmelig sægga. 

Jeg har hatt snart to semestre med KUN masteroppgaven å tenke på. Og jobba litt når jeg har vorre hjemme i nord. Jeg har styrt min hverdag sjøl. For et herlig liv! Jeg gruer meg til å havne i A4-livets kroniske løpehjul igjen. Det er bare å innrømme. Å gå fra palett til å rammes inn er å ta på seg sikkerhetsseler når man helst vil springe som en gærning i en skog full av frihet og lykke. Men jeg skal det. 

Kanskje blir det ikke så ille som jeg tror, her jeg sitter ennå full av glede over å være ei fri dame i Trondheim. Jeg skal jo møte folk jeg ennå ikke vet fins. Jeg skal lære ting som jeg ennå ikke har tenkt på. Og jeg skal tjene penger. 

Jeg skriver på nye prosjekter. Jeg er antatt i et verk som etter planen skal komme ut i vår. 

Det er spennende tider.

Også for en 55åring som skal ut å søke tjeneste. 

Igjen. 

Ti fingre i nesa and all that jazz.