Før var det moro med frimerker.

 

Jeg kom til å tenke på det i går, da jeg kjøpte frimerker. Noe som i seg sjøl nesten er en sjeldenhet. Men det var ikke noe frimerke jeg fikk. Det var en klistrelapp med påtegna frimerketagger og verdi, svart på kvitt. Det var det hele. 

Det fikk meg til å tenke på gamle dager. Sånn fem-ti-tjue år tilbake i tid. Og helt tilbake til min barndom, i attenpilogbue. Hvordan var frimerkene da? Pappa var en ivrig frimerkesamler, og siden jeg ville ligne pappa i ett og alt, samla jeg også på frimerker. Og de kom med alle mulige spennende bilder på. Fugler, dyr, personer og bygg. I ulike farger og med ulik valør. Og man måtte slikke på dem for å sette de på et brev. Ikke koronasmart i det hele tatt. Men likevel. 

Så jeg tenkte enda mer på frimerker og brev. Da jeg gikk på ungdomsskolen fikk vi tilbud om å være med i en slags verdenomspennende brevklubb, der man fikk adresser til andre ungdommer verden rundt og så kunne man bare sette seg ned, handskrive et brev på utrolig knotete engelsk, gå stolt på postkontoret og be om frimerke til Hellas, Uganda, USA eller Skottland, og så vente på svar. Og svar kom etter to-tre uker. Med spennende frimerker, og like knotete engelsk i handskrevne brev. Fra verden. Tenk det! Jeg skrev fast med en ung greker, Nick, i mange mange år, og med Jane i Skottland i flere år. Det var utveksling av utydelige fotos, som man måtte vente i ukesvis på skulle komme framkalt i posten. Og selfier var ikke noe man drev på med, så det var å bla igjennom bilder og familiealbum å klippe ut et utydelig foto av seg sjøl i korpsuniform eller i tante Gjertruds fødselsdagsselskap.

Og jeg tenkte på julefrimerkene. Som veldedige organisasjoner solgte til jul. De var ikke ordentlige frimerker, men pyntefrimerker som viste at man hadde støttet organisasjonen, og kunne sette frimerket på julekortet. For det var julekort i gamledager. Ikke slike kjedemeldinger med blinkende hjertenisser og drit på chatten. Det var ordentlige handskrevne julekort. 

Og jeg tenkte på morsdagen. På morsdagsheftet jeg kjøpte av dagmamma Vigdis, til mamma. Og mai-blomster, som også vart solgt til veldedige formål. De hadde ulike farger og var festa til nåler som man skulle stikke igjennom jakkeslaget eller hvor det nå måtte passe. Når man fikk kjøpt maiblomster visste man at det straks var 17.mai, finsko, finklær, toggåing og vår, med hestehov i grøftekantene og nysnø i lufta.

Og jeg tenkte på gaver. Som jeg gledet meg til jul og bursdag, eller til mamma og pappa hadde vært i byen. For da kom det alltid en liten bygave. Jeg elsket bamser og plastikkdyr og håpet var alltid en slik pose med plastikkdyr, enten det var med elefant og giraff eller ku og gris. Alt var like kjærkomment hos meg. Eller Lego. Til hus og fjøsbygging. Det kom ikke gaver ellers. Det var å ønske, ønske og atter ønske, og spinke og spare på ukelønna som virkelig ikke var all verden. Jeg ønska meg intenst Jeg Donald Duck da denne fantastiske digre boka kom for salg en gang på syttitallet. Helt fra sommeren til jul ønska jeg meg den. Og da den faktisk dukka opp under juletreet, var de andre julegavene nesten uinteressante. Jeg MÅTTE kikke i den, med en gang. 

I min barndom og langt opp i voksendommen var alt rigid delt opp, på godt og vondt. Det var julemat til jul og det var penklær til syttende mai. Det var gaver til bursdag og det var påskeegg som ikke fikk åpnes før skjærtorsdag og skulle vare ut påska. Det var tydelige skiller, det var ting å glede seg til og ting å grue seg for. Skoletannlegen var noe å grue seg for. Det var fast høst og vår, og bleikredde satt vi unger etter skoleklasse og venta på tannlegens venterom. Ingen ting i verden lukta mer skrekk og gru enn tannlegens venterom, med bleike plakater av tenner og fluor. Inn måtte vi, en etter en. Etter å ha hørt surringa fra boret, og i verste fall ynkelige "au" der inne fra. Og når den som hadde sittet der, kom ut til oss andre på venterommet med opprevne munnviker, var alltid spørsmålet "Korr mange håll hadde du?" Jeg husker en stakkars gutt som kom ut med opplysningen "søtten!". Arme jævel. 

Men slik var det. Det var rutiner og rigiditet. Vi visste hvor vi hadde hverandre. Hierarkiet i friminuttene, med de eldste øverst og oss småtasser nederst. Vi visste hvem som hadde lett for å gråte og hvem vi kunne erte. Vi lærte hvor vi kunne plassere oss, og når vi kunne kjempe oss opp i hierarkiet, for eksempel med et rykende nytt eksemplar av Bobsey-barna, etter en vellykka bursdag. Vi gledet oss til jul, fordi vi ønsket oss noe. Vi grudde oss til tannlegen. Med all mulig grunn. Og vi samla på frimerker og bytta med hverandre i klassens time. 

For mange, mange år siden.

Bildene her henta fra samlesider på nett,