Skogdame

  Våren 2021. Til forveksling lik våren 2020, med unntak av at 2021-utgaven kan kjennes igjen som et godt gammeldags Stigespill, med en del nye variasjoner og improviserte hindre. På nederste rad finner vi februar. Det er det eneste positive man kan si om å være så langt nede, er at det kun kan gå opp. Trodde vi. Været er dritt. Føret er dritt. AstraZeneca er dritt. I starten av februar tror vi håpefullt på en Stige rett opp til nivå 3, og mars, i det minste. I stedet blir det å trille en 1’er i alle kast, med kladdeføre, motbakker og nye høyder for virusets utbredelse. Men vi klarer til slutt å trille terning 1 mange nok ganger til å så vidt å komme oss på nivå 2, rute 24.de februar. Der får vi Erna Solberg i hodet. Hun faller som ei kule ned fra rute 60.årsdag på Geilo, og trekker oss ned på nivå 1, igjen. Nye runder med terning-trilling, med tro på nivå 2, og at påskeferie på hytta i alle fall kan fungere i år. Vi mangler bare å trille en 5’er, så er det rett på hytta. Vi tr

Jeg husker da jeg var et skogens barn. Og skogen var som et stort og fritt hjem nummer to. Jeg kjente de gode markjordbærstedene, jeg kjente til slettene, maurtuene og stedene sauene våre brukte å legge seg i skygge for sommersola.  Jeg kjente bekken med dens svinger, smalninger og breddesteder. Jeg visste hvor det var bratt ned til den, og jeg visste hvor sanda i den var finkorna og mjuk mot mine bare føtter.  Jeg så av og til maur på blader i bekken. Maur som ikke hadde tenkt seg dit, men når bladet de gikk på falt eller vart blåst i bekken, hadde de ikke noe annet sted å gjøre av seg. De sprang rundt på det, men måtte bare følge med dit strømmen førte bladet, eller falle uti og drukne. Av og til tok strømmen bladet til land og mauren kunne berge seg. Av og til kom det et knøtt lite stryk eller en minifoss der bekken smalnet, og både blad og maur gikk under.  Selv i min glade vesle bekk. Med vakre steiner som liksom rørte på seg av bekkevannet som gikk over dem. Der fløt det blader m