Om å være en maur på et blad i en bekk..

Jeg husker da jeg var et skogens barn. Og skogen var som et stort og fritt hjem nummer to. Jeg kjente de gode markjordbærstedene, jeg kjente til slettene, maurtuene og stedene sauene våre brukte å legge seg i skygge for sommersola. 

Jeg kjente bekken med dens svinger, smalninger og breddesteder. Jeg visste hvor det var bratt ned til den, og jeg visste hvor sanda i den var finkorna og mjuk mot mine bare føtter. 

Jeg så av og til maur på blader i bekken. Maur som ikke hadde tenkt seg dit, men når bladet de gikk på falt eller vart blåst i bekken, hadde de ikke noe annet sted å gjøre av seg. De sprang rundt på det, men måtte bare følge med dit strømmen førte bladet, eller falle uti og drukne. Av og til tok strømmen bladet til land og mauren kunne berge seg. Av og til kom det et knøtt lite stryk eller en minifoss der bekken smalnet, og både blad og maur gikk under. 

Selv i min glade vesle bekk. Med vakre steiner som liksom rørte på seg av bekkevannet som gikk over dem. Der fløt det blader med maur på. Som små skuter med dødsdømte i en vakker, lekende verden. 

Jeg husker da jeg var et skogens barn. Og skogen var som et stort og fritt hjem nummer to. Jeg visste hva for trær jeg kunne stå under hvis det kom en regnskur. Hvem som ville skydde meg for regndråpene. Jeg visste hva for steder langs stiene som kunne bli sleipe, og av og til med leire som etter regnet ville være herlig klissete å sette føttene i. 

Før jeg igjen oppsøkte bekken, og lot det alltid klukksyngende vannet skylle av mine skitne føtter både leire og en og annen maur som måtte ha haiket med meg, i håp om å finne fremmede bedre land. Men i stedet kanskje havnet på et blad i strømmen. Eller bare druknet tvert. 

I det siste har tanken på mauren på bladet, i den vakre vesle reine bekken, kommet mer og mer inn i hodet mitt. Som en om tanken også er en maur på et blad i en bekk. For jeg syns vi mennesker begynner å ligne den mauren nå. Vi mennesker på den vakre blå jorda vår. Men vi er havnet på bladet, og vi vet ikke om vi som mennesker vil klare å komme oss i land, eller forsvinne i en kosmos-knøtt-liten foss, eller bare falle av i et mikro-stryk. Og bli borte.

Vi løper rundt på bladet nå. Og verden rundt oss har vi forurensa sjøl, på alle mulige måter. Der mauren uforskyldt, eller i håp om rask forflyttelse, havnet på bladet i bekken og drukner, der er vi mennesker på ingen måte uforskyldte. I alle fall er de fleste av oss er skyld i vår tilstand sjøl. Kollektivt. Ikke barna. Ikke skogfolkene. Men vi trekker dem med oss. 

Pandemien. Miljøødeleggelsene. Hatet og mistenksomheta. Beskyldningene. Påstandene og troen på avsindige konspirasjonsteorier. Det er det som er rundt oss nå. Det er dette som er bekken som vi seiler på. Og bladet vi løper rundt på for å se om vi kan berge oss. Noen tror ikke på av vi sitter på bladet. For noen små maur virker bladet så stort og fint, og det har da sannelig fantes sykdom, kriger og ødeleggelser før, rundt oss. Bare tenk på den store snøvinteren i Gokk i 1751! DA var det snø, da! Bare tenk på influensaen i 2018! DA døde det folk, da! Bare tenk så bra vi hadde det før folk begynte å flytte på seg, fordi de kunne dyrke maten sin og holde liv i seg der de var. DA hadde vi det bra, da!

Joda. Jeg tenker på det. Her jeg springer rundt på det vesle bladet i den vakre vesle bekken. Mens jeg hører det knøtt lille fossefallet i det ikke fjerne. Og jeg vet ikke om vi små maur kommer i land. Jeg vet at en mengde dyr, fisk og innsekter alt er falt uti. Som art. Og vi, små menneskemaur, er også bare en art. 

Vil Jorda vår oppdage det om vi forsvinner?

Bildet er tatt av meg sjøl i sommer, over en liten bekk i tidlig sommerskog.