Skogdame

 I dag er slik dag da det pisseregner i solskinnet. Det øser ned. Makrellskyene er fulle av torden, og sola er full av bly.  I dag er en slik dag da jeg har hodet fullt av gjenklang av alle håp og ønsker som har lekt sisten der oppe. Som har lekt gjømt, men alltid har blitt funnet. Som har lekt tampenbrenner, uten at det noen gang tok fyr i tampen.  I dag er tampen i full fyr i hodet mitt. Håpene og ønskene roper ut i det store tomrommet, og bare ekkoet svarer.  I dag er en slik dag da jeg faller, og er ergelig fordi alt jeg prøver holde meg fast i slipper, som om alt er innsmurt med grønnsåpe og is. Fritt fall og vertigo.  Jeg kunne egentlig ha tenkt meg en helt annen dag enn i dag. 

Hva skjedde? Spør jeg meg sjøl, her jeg sitter nedlessa i arbeid, og har en million ting å huske på. I alle fall 500.00 ting. Minst. Jeg avslutta studiet på NTNU med så bratt læringskurve at jeg trodde jeg vart å falle bakover. At det vart FOR bratt. Men jeg satte nedslag, nesten Telemarks, og stod. Og det ble to måneders venting, venting og atter venting, med nesten ustanselig vandringer i vått drittvær hjemme på bøgda, for sommeren kom faktisk ikke i år. Det var høst hele tida, foruten tre dager med hensynsløs hete, som om sommeren komprimerte seg og bare tok ut alt på tre dager.  Så vart jeg brått tilbudt jobb på barnehagelærerutdanninga på UiT. Som norskdidaktiker. Fordi jeg var blitt lektor. Og den bratte læringskurven tok til igjen. Med et smell. Så smellete at jeg er NESTEN glad for den RÆVA mai, som lærte meg at det går helt fint å jobbe 10-14 timer i døgnet. For det er det jeg gjør nå. Ca hele uka.  Men jeg trives. Jeg syns det er skummelt som fy faen. Og været. Det helvetes v