Om å være godt voksen NUB.

Hva skjedde? Spør jeg meg sjøl, her jeg sitter nedlessa i arbeid, og har en million ting å huske på. I alle fall 500.00 ting. Minst.

Jeg avslutta studiet på NTNU med så bratt læringskurve at jeg trodde jeg vart å falle bakover. At det vart FOR bratt. Men jeg satte nedslag, nesten Telemarks, og stod. Og det ble to måneders venting, venting og atter venting, med nesten ustanselig vandringer i vått drittvær hjemme på bøgda, for sommeren kom faktisk ikke i år. Det var høst hele tida, foruten tre dager med hensynsløs hete, som om sommeren komprimerte seg og bare tok ut alt på tre dager. 

Så vart jeg brått tilbudt jobb på barnehagelærerutdanninga på UiT. Som norskdidaktiker. Fordi jeg var blitt lektor. Og den bratte læringskurven tok til igjen. Med et smell. Så smellete at jeg er NESTEN glad for den RÆVA mai, som lærte meg at det går helt fint å jobbe 10-14 timer i døgnet. For det er det jeg gjør nå. Ca hele uka. 

Men jeg trives. Jeg syns det er skummelt som fy faen. Og været. Det helvetes været. Det gjør dagene mørkere enn de trenger, nå da vi sprinter mot mørketida her oppe i en av verdens utposter. Men likevel.

Og jeg har det artig. Å faktisk være foreleser for voksne mennesker som har valgt å utdanne seg. Det krever respekt! Det krever at jeg gir full pinne. For de skal jo ut i et av de viktigste yrker vi har: barnehagepedagoger. 

Jeg slipper reflexvesten. Den satans reflexvesten. I all slags vær. Minst sju ganger i uka. Ute. Og må gå der. Løse opp i krangler, i slåsskamper, konfiskere mobiltelefoner, pinner, steiner, og av og til kniver, saker og andre gjenstander som kan brukes når man er sju år, eller seksten år, og lynforbainna. Jeg slipper å stå bussvakt. Jeg slipper å høre: KOFFØR MÅ VI HA NYNORSK??? og jeg slipper å dra åtteåringer ut fra do, fra skap, fra under pulten eller hvor de nå enn gjemmer seg, fordi de syns det er atskillig morsommere med gjømt enn med samfunnsfag (for det er jo det!). 

Jeg var så klar for å gå ut av grunnskolen. Fordi jeg har vorre der siden attenpilogbue. Og unger, uansett alder, fortjener å ha noen som er engasjerte, som spiller fotball med dem i inspeksjonen, som tøyser og ler på bussvakta, som fint klarer prate en rasende fjortenåring til å legge fra seg steinen eller saksa, og som ikke har det minste problem med å forklare at nynorsk egentlig er vårt språk, det norske språk, mens bokmål er fåkkings dansk! 

Så jeg smiler mens jeg nesten skjelver litt inni meg fordi jeg er så redd for å ikke strekke til i nyjobben min, for ikke å være i forkant. For ikke å kunne forklare Gruffalos (bildebok på rim) kvaliteter, eller hvorfor hverdagssamtalen i barnehagen betyr ALT for de språksvake ungene. For å ikke være en god nok foreleser, for jeg har jo øvd meg alt for lite. Sjøl om jeg har hatt kun en fridag på fire og ei halv uke. Jeg kjører med L i panna og er så nub som man kan bli. Og er 55 år og sannelig ikke vet hva jeg skal bli når jeg blir stor. 

Jeg trives her i Tromsø, og med jobben. Jeg er temmelig lykkelig når jeg har klart ei forelesning uten å tryne. 

Men jeg har kontrakt bare ut året. Så er det kanskje på med refkexvesten igjen. 

Jeg skal nok fikse det også. 

Jeg har tross alt øvd mer på det.