Håpet som alltid er lysegrønnere på den andre sida av gjerdet.

Det er makt i de foldede hender, heter det i en salme.

Jeg har ikke vært noen tilhenger av å folde hendene, det må innrømmes. Ikke er jeg kristen, heller, så i den grad jeg folder hendene, er det nok mer i kvilestilling. Og det er der jeg har prøvd å ikke folde for mye.

Jeg er ei aktiv berte, som både vekker harme, beundring, irritasjon og skuldertrekk, slik de fleste mennesker gjør. Jeg har flytta som en tulling i mellom, stadig på jakt etter ny kunnskap, ny glede, nye utfordringer (som sannelig ikke alltid har vorre like vellykka) og på jakt etter Livet.

Nå begynner jeg å ønske meg ro. Jeg føler at jeg har sprunget, fløyet, flytta og herja nok for ei stund. 

Jeg begynner å ønske meg alt jeg hadde før, men som var nødvendig at jeg forlot. Man kan ikke bure seg sjøl inne, når alt som er spennende og utfordrende står ute på trappa og ringer på og inviterer deg med.. når du har LYST å bli med ut og leke.

Men nå er jeg litt ferdiglekt. Kanskje for alltid, kanskje bare for ei stund, eller kanskje jeg finner nye gleder som fins rett foran nesetippen min, hvis jeg virkelig ser etter. 

Så jeg er brått kommet dit hvor jeg ønsker meg stabilitet. "Grøss og gru", stønner min fortsatt levende indre pønker. Men jeg gjør det. Jeg ønsker meg faktisk fast bostedsadresse bare ett sted. Ikke 2-3. Jeg ønsker meg fast jobb ("ka i faen??" banner min indre pønker, nesten på gråten) og en stabil økonomi ("føkk det!!"). Jeg vil kunne ta opp lån ("NEI, NEI, NEEEIII!!!") og kanskje eie et sted som er mitt igjen, enten det er ei hytte, et hus eller ei leilighet. 

Tenk det! Jeg hører selv at dette høres trist ut, men uten fast jobb: 0 lån. Og jeg ønsker meg virkelig mest et sted som er mitt, og som kan gå i arv. Pappeskene må pakkes ut. Pønkenomaden i meg må i alle fall ta en lengre pause, og jeg må prøve å finne litt rotfeste. 

Jeg elsker Tromsø. Jeg har sagt det lenge, lenge: om Tromsø var en mann, ville jeg fridd. Jeg bruker ikke "E-ordet" særlig ofte. Eller: stort sett aldri. Men jeg gjør det om denne ville, vakre byen. Med Telegrafbukta, Rorbukta, Paradisbukta, drit-jålete ord ("Snekule" i steden for "snøbaill") og alt for mange turistsjapper. Jeg elsker å gå langs bryggene, til Skansen, i botansiken. Jeg elsker å gå på VT og drikke øl, på Blårock og drikke øl, på Smørtorget og drikke te. Jeg digger så jævlig å være på campus at jeg kommer hit, sjøl om jeg ikke skal noe spesielt. 

Men alt har en ende. Kanskje.

Jeg må kanskje vinke farvel til dette. Prøve om Lykken bærer meg også andre steder. Om det er liv laga å flytte for godt,  hvis jeg ikke får fast jobb her i byen, og det temmelig fort. 

Og jeg er kresen: jeg tar ikke hva som helst. Ikke en gang nesten hva som helst. Hvis jeg skal slå rot, må det være med noe jeg har lyst til. Enda jeg vet at det skal godt gjøres. For det er jo på UiT jeg har lyst til å være. Fra student til lektor. Hvilken drøm det har vært til nå! Men et engasjement går ut, og det må kanskje jeg også.

Kanskje jeg kan ha katt, om jeg må flytte? Kanskje jeg kan få en tam vill fuggel igjen om jeg må flytte og ikke kan ha katt? Kanskje jeg får ro til å skrive mer? 

Vel, villfuglen Siri ser nå etter landingsplass. Og håper så masse at den blir i en mørketidsby med 9000 i nummeret. 

Den som lever, får se. I mellomtiden skal jeg vandre som den gladeste berta ever i førjulsmørketida i denne levende byen, til tross for den triste rødfargen den har på kartet nå, og kjenne at jeg lever 

og at derfor kan ennå allting skje.