Skogdame

«Kyss meg,» sa hun og så opp på ham med så glitrende øyne at han nesten ikke fikk puste. Øynene glitret like mye som snekrystallene i håret hennes, slik at de ble som egne stjerner der under fullmåneskinnet. De stod ved innkjørselen til huset hun bodde i. Det var ennå lys i et vindu, som om det satt noen oppe og ventet på henne. «Kyss meg,» sa hun og han kunne ikke gjøre annet. Han kysset de myke leppene hennes. De varmet som glødende kull mot hans egne. Det var som om snøen og isen rundt dem smeltet mens han kysset henne og hun kysset ham. Han la armene rundt henne. Kjente hennes armer rundt nakken sin der hun trakk hodet hans ned til sitt og skapte en verden der bare kysset og varmen fantes. Han var forelsket, forhekset, fortumlet. Kjente hjertet hennes slå igjennom duffycoaten hennes, mot hans eget bankende hjerte. Som om hjertene danset med hverandre. «Kyss meg igjen,» sa hun da han trakk hodet litt tilbake. Så på henne. De røde nykyssede leppene smilte over hvite tenne

  Venninna mi og jeg hadde avtale om å gå på Ølhallen nå lørdag, dagtid, for å ta en øl og nyte den gode, litt tungt tradisjonsrike atmosfæren som vanligvis hersker der nede i Macks gamle bryggeri. De gamle kvadratiske små bordene, de lave trebenkene og stolene er akkurat slik de alltid har vært, og de gamle reklamebildene for Mackøl henger som fortidsnostalgi på veggene, men askebegrene er borte. Heldigvis.  Og som vanlig en lørdag midt på dagen, var det temmelig fullt der inne, også i koronaens andre år. Vi fant oss bord og ble fort en del av skravlekakofonien som av og til ligger som et lavtrykk av ord og lyder der mennesker i nord møtes og drikker øl. Det flires og oies og diskuteres. Herlig! Men det var tydelig at dette ikke var en vanlig og hyggelig lørdag på Ølhallen, slik vi naivt hadde forestilt oss, nei dette var en vorspieldag, der tungt pynta mennesker alt var på halvliter nummer fire før de ulike julebord de åpenbart skulle på, var starta. Dette var utenbys folk, for det m