Om å gå på Ølhallen i julebordstida.

 

Venninna mi og jeg hadde avtale om å gå på Ølhallen nå lørdag, dagtid, for å ta en øl og nyte den gode, litt tungt tradisjonsrike atmosfæren som vanligvis hersker der nede i Macks gamle bryggeri. De gamle kvadratiske små bordene, de lave trebenkene og stolene er akkurat slik de alltid har vært, og de gamle reklamebildene for Mackøl henger som fortidsnostalgi på veggene, men askebegrene er borte. Heldigvis. 

Og som vanlig en lørdag midt på dagen, var det temmelig fullt der inne, også i koronaens andre år. Vi fant oss bord og ble fort en del av skravlekakofonien som av og til ligger som et lavtrykk av ord og lyder der mennesker i nord møtes og drikker øl. Det flires og oies og diskuteres. Herlig!

Men det var tydelig at dette ikke var en vanlig og hyggelig lørdag på Ølhallen, slik vi naivt hadde forestilt oss, nei dette var en vorspieldag, der tungt pynta mennesker alt var på halvliter nummer fire før de ulike julebord de åpenbart skulle på, var starta. Dette var utenbys folk, for det meste menn på min alder og litt eldre, men også innslag av ei utrolig vakker ung dame med en trang kjole som virkelig så ut som en nattehimmel i mørketida, som vandret fram og tilbake, fram og tilbake, og prata i telefonen, som den beste smittespreder ever! Julebordmennene kommenterte henne temmelig sleskt og uten noen sperringer i det hele tatt, der de satt i trange penskjorter som såvidt klarte pakke inn sakkosekkmager som hang triste ut over dressbukselinningene. Her haglet så forslitte fraser at venninna mi og jeg nesten måtte vaske ørene for å være sikker på at vi hørte riktig da en brautende mann ved nabobordet kommenterte den vandrende telefondama som "ho der, altså! Ho e nu litt av et støkke! Ka dokker trur? Hadde æ klart med ho? HÆHÆHÆ!" og så høgt at det var helt klart at dama skulle høre det. 

Ho ofra ham ikke et blikk. heldigvis. 

Men venninna mi og jeg vart derfor ofra desto flere kommentarer av julebukkene ved nabobordene, som stadig ble flere og flere i flokken, og de tomme ølglassene på bordet også ble flere og flere. De satt først 3 bord lengre bort, men i løpet av ti minutter satt de nyankomne faktisk ved vårt bord, med den største selvfølge og uten å spørre om det var greit. 

Det var det ikke. Den store mannelatteren og de hårete kommentarene de hadde om alle damer, inkludert oss, fikk oss til slutt til å ikke gidde mer, og gikk fra det alt for dyre øllet og ut i byen igjen. Og rett på Blårock, der Iggy Pop-bordet (mitt favorittbord) var ledig. Også dette stedet er nostalgisk for meg, selv om trappene mellom de ulike nivåene inne er smale nå. Da jeg var ung student var de brede nok til at vi kunne sitte på trinnene og enda ha askebeger og halvlitre imellom oss, og folk kunne likevel gå både opp og ned. Tenk at trapper kan krympe!

Det vart ei hyggelig stund med prat og fliring, og Iggy Pop smilte velvillig tilbake. Så måtte venninna mi gå, mens jeg tok turen innom Skarven for suppe og en pils til. 

Der var hurraguttene fra Ølhallen på plass, men jeg fikk bord nok langt unna dem til å slippe å høre kommentarene, denne gangen. Men bordet jeg fikk var i mellom to bord der det ved det ene satt en enslig eldre mann, som nok vanligvis ville blitt omtalt som "sliten", delvis tannlaus og med noe skjelvende hender rundt halvliteren. På den andre siden min satt to andre menn, en gammel, også "sliten", med digre sår over neseryggen, og en mann på min alder som signaliserte med øynene alt før jeg hadde fått satt meg, at han la merke til meg. 

Og sannelig ble jeg lagt merke til. Du store min. Jeg kunne selvsagt blitt smigra, men dette vart for trist. Banalt blir en hedersbetegnelse i forhold til det disse tre vise menn syntes det var greit å si til ei middelaldrende dame som var aleine på Skarven klokka 16 en lørdag. Det i seg sjøl, mente de, var en invitasjon til å VIRKELIG ønske å bli prata vulgært og nedrig til. 

Tannlaus mann: hallo shnuppa! Vil du gifte dæ med mæ?

Jeg: nei, men takk for tilbudet!

Øyemannen: Du va nu skikkelig snaisen! Korr gammel e du?

Jeg (som sitter med mobilen for å være opptatt): I alle dager? 

Øyemannen: ja, du e nu vel ikkje over 60? Du som har så fint rødt hår!

Sår-gubben: HÆHÆ; ja, du vet ka de sir om damer med rødt hår!

Alle tre mennene flirer megetsigende.

Jeg: Virkelig? Det e sånn du vil starte en samtale med nån du ikkje kjenner?

Øyemann: vær nu ikkje sånn. Vi kødde jo bære!

Sår-gubben: ja, det va det æ sa! Rødhåra damer e nån krutt-tønner!

Jeg: Vet du ka de sir om gamle grisa ute på byen?

Øyemann til Sår-gubben: æ trur du har rett! Ho der E ei fyrrig dame!

Hva i alle dager skal man svare? Jeg lot som om jeg ikke hørte de neste kommentarene, helt til Øye-mannen virkelig ville ha respons ved å si at jeg ikke burde sitte der og snakke med meg sjøl, men heller prate med med dem.

Jeg: Det e så fint å prate med mæ sjøl, for da snakker æ i alle fall med nån som e interessant å prate med!

Så gikk jeg ut i det vakre mørketidslyset. Ei stjerne lyste og blinka til meg over Tromsdalstiden, og jeg ønska intenst at alle julebordsmenn måtte få slipset i vranghalsen i løpet av kvelden. 

Og som Timmy Gresshoppe så amerikansk synger: When You Wish upon a Star... 

så tenker jeg at i alle fall noen av dem våkna opp med hårete tunge og fylleånde i dag. Og kanskje også vondt etter fall på glatte fortau. 

Det er nå lov å håpe, i vertfall. 

Tegninga har jeg tegna sjøl og bildet har jeg tatt sjøl.