Kyss meg.

«Kyss meg,» sa hun og så opp på ham med så glitrende øyne at han nesten ikke fikk puste.

Øynene glitret like mye som snekrystallene i håret hennes, slik at de ble som egne stjerner der under fullmåneskinnet.

De stod ved innkjørselen til huset hun bodde i. Det var ennå lys i et vindu, som om det satt noen oppe og ventet på henne.

«Kyss meg,» sa hun og han kunne ikke gjøre annet. Han kysset de myke leppene hennes. De varmet som glødende kull mot hans egne.

Det var som om snøen og isen rundt dem smeltet mens han kysset henne og hun kysset ham. Han la armene rundt henne. Kjente hennes armer rundt nakken sin der hun trakk hodet hans ned til sitt og skapte en verden der bare kysset og varmen fantes.

Han var forelsket, forhekset, fortumlet. Kjente hjertet hennes slå igjennom duffycoaten hennes, mot hans eget bankende hjerte. Som om hjertene danset med hverandre.

«Kyss meg igjen,» sa hun da han trakk hodet litt tilbake. Så på henne. De røde nykyssede leppene smilte over hvite tenner. De grønne øynene hennes. Det kastanjebrune håret som glitret av bittesmå snøkrystaller. Og han kysset henne. Igjen. Og igjen.

All lengsel lå i kysset. Han elsket henne. Kjente nesten tårene sprenge på bak øynene. At hun ville kysse ham. At han kjente at hennes hjerte også slo fort. At hun smakte tyggis og vinternatt. At hun luktet svak av en parfyme som minnet om skogfioler, grønne epler og vinterroser.

Hun var fjorten. Han var femten. Og aldri hadde noen opplevd forelskelse før. Aldri noen i hele verden. Dette var den aller første forelskelse. Dette var den aller første kjærlighet mellom ei jente og en gutt. Dette var første gang noen hadde kysset.

Han merket ikke at han frøs på føttene, for han hadde ingen føtter lenger. Han svevde sammen med henne og han kysset henne igjen.

Hun sto på tå. Støvlettene var glatte under tærne. Hun ville gli inntil ham og være der for alltid. Være nær den ru grå strikkagenseren hans med de hvite maskene. Være der inntil ham, slik at han skulle slå jakkeslagene rundt henne også.

Hun visste at moren ikke ville legge seg før hun kom inn. Hun visste også at moren ville smile og spørre om hun ville ha en varm kopp te. Men ingen ting kunne være varmere enn å kysse ham der under vintermånen. Ingen ting kunne varme mer enn de fjærlette snekrystallene som dalte så stille som englefnugg ned på dem mens de stod der og kunne ikke slippe hverandre. Ingen ting kunne føles mer som ild enn øynene hans når han så på henne.

Så hun ba ham igjen: kyss meg.

For slik er den første ekte og gjengjeldte forelskelsen. Før begjæret. Mens forelskelsen ennå er nok. Nok til å fylle hele kroppen og alle tankene. Nok til å for alltid være ny. Til å være som et grønt eple. Til å alltid være uten flekker. Uten baktanker. For alltid å være naiv og så sterk at det alltid vil finnes Julier og Romeoer som bryter igjennom det hat som vi eldre og maktsyke alltid vil omgi oss med. Våre forslitte fraser og vår viten om at ingenting varer evig.

Men den første forelskelsen ER evig. Den reiser for alltid over alle tider, over alle religioner og politiske spill. Men den eies bare en gang. 

Så for alle som har stått og kyssa og kyssa under vintermånen og aldri kunne forlate. Risset står igjen, som stjernestøv, og hver gang vi reiser forbi stedet, så dukker lengselen opp igjen.

For alle som har vært så ung og forelska at det ikke har vært mulig å få sove. Eller spise. Eller tenke. For alle som har hatt sommerfugler i magen en midtvintersdag, ved tanken på møtet som er avtalt senere på dagen. 

For alle som har visst at den første forelskelsen var For Alltid. 

For den første forelskelsen ER for alltid. Men den oppleves kun en enste gang i hvert menneskes liv. 

Etter den fins kun lengselen tilbake. 

Til dette blogginnlegget passer det aller best å spille Kiss Me med Sixpence None the Richer.