Om å gi slipp på drømmer.

Så er jeg kommet dit at jeg gir opp en drøm. Kanskje flere. Uten at det kjennes som gråt inni meg. Men jo, kanskje litt som gråt. For det går opp for meg at livet ikke er evig. At drømmen jeg gir opp mest sannsynlig er for alltid. 

Det har folk gjort før meg også. 

Det er bare så rart å innse det helt åpenbare, men likevel så ufattelige: jeg har levd godt over halve livet mitt. At jeg lenge har vorre inne i "Del II". At jeg ikke kan tenke at "om 15 år kan jeg kanskje jobbe der eller bo der". 

Så jeg gir slipp på noen drømmer og noen mål. Men uten bitterhet. Muligens med et slags aksept og en takknemlighet. Fordi jeg har oppnådd egentlig alt jeg kunne drømme om. Unntatt Drømmeprinsen, da. Han er som før og eksisterer kun delvis i virkeligheta, men mest i drømmene. Ellers ville han ikke vorre Drømmeprinsen. Eller "Drømmemannen". Jeg er ikke så opptatt av prinser og har aldri (heldigvis) vorre ei rosa prinsesse. 

Drømmen jeg gir opp er som du sikkert har gjetta å ha fast jobb på UiT og vandre rundt i Tromsø som innbygger, bohem og lykkelig Tromsøberte. Realitetene gikk hardt opp for meg alt i slutten av september 2021, mens jeg ennå kava rundt på ILP UiT for å lære meg alt man må kunne av innvikla saker på UiTs' plattform på nett, at jeg ikke kom til å få fast jobb der. At det kan ta opptil 10 år med midlertidige og usikre ansettelser og engasjementer. Og jeg kjente og forstod at jeg ikke kunne vente i 10 år. At jeg er 65 år om 10 år. 

DÆNG!

Så jeg gikk litt i knestående. Jeg trodde at min lykke var gjort etter hvert som jeg fikk mye mer enn bare en fot innafor systemet på UiT, og jeg avslutta faktisk i 100%, men uten noe hint om at det var mer jobb til meg i 2022. Ikke før etter at jeg hadde sagt ja til den jobben jeg nå gleder meg til å ta fatt på: som bibliotekar i Evenes. Fast jobb med bøker! Det mest magiske av alle ting. Bøker! En ny verden i hver eneste bok. Det er nesten ikke til å fatte! Jeg forstår godt at da runeskrifta vart til, trodde man at dette var magi: at streker på en pinne faktisk vart til ord og forståelse i hodet på den som kunne tyde de! "Rune" betyr da også "hemmelig". Så jeg gleder meg skikkelig til å stupe på hodet ned i nye hemmeligheter mellom nye og gamle permer, og sette meg inn i sjangre som jeg aldri har satt meg inn i før. Tyde hemmeligheter, du. Det er sannelig ikke verst. En nerd som meg kommer med andre ord hjem!

Men da kom også en beskjed om at det KANSKJE er plass til meg på UiT nå i januar også. Litt. Etter den beskjeden har jeg (selvsagt) ikke hørt noe, og jeg vet at jeg nå har valgt. 

Derfor gir jeg opp drømmen. Fordi den alt er gått i oppfyllelse. Jeg HAR jobba på UiT, jeg HAR bodd i den byen jeg elsker mer enn noe annet sted. Jeg har faen meg fått så mange drømmer oppfylt at jeg syns jeg nå kan spandere noen drømmeoppfyllelser på noen som ikke har vorre like frampå og heldig som meg.

Da jeg var i tjueårene hadde jeg to store drømmer: å se en Beatles-mann og å gi ut bok. Jeg har vorre på Paul McCartney-konsert og jeg har gitt ut to romaner (der den første, I Evigendt, solgte bra og var faktisk svaret på en slik konkurranse i Dagbladet eller VG, og jeg får ennå, rørende nok, et par mail hvert år fra mennesker som forteller at bøkene mine har betydd noe for dem), samt hatt tekster med i antologier og jeg var den lykkelige månedsvinner i Pendelens diktkonkurranse i høst. Drømmeoppfyllelser i kø!

Og jeg er blitt litteraturviter. Jeg har fått være lykkelig student når berter på min alder for lenge siden har funnet fred og ro, har barnebarn og campingvogn, og en trygg og god pensjon. 

Jeg har per tiden ingen av delene, men jeg har en følelse av at "fred og ro" muligens ligger rett foran nesa mi nå, og at jeg endelig er klar for det. 

For jeg har sannelig tatt for meg av livet. Med begge hender. Og selv om det av og til smaker både surt, bittert og noen ganger rett og slett avskyelig, så har de stort sett smakt vidunderlig, alle årene etter jeg sa opp min faste stilling på Liland Skole for akkurat 6 år siden, for da hadde jeg fått SMAKEN av hvordan livet KUNNE være.

Og jeg er søkkheldig. Jeg får se at det går fint med mine aller nærmeste. 

Jeg har dansa friskt på bordene, feid over opplevelser som den største og flinkeste livsnyterske, og jeg har gått meg sjøl etter i sømmene og funnet ut at jeg ikke alltid har vorre verdens beste menneske, men at jeg våger og klarer å stå i det når det er lite dans på bordene og uværet herjer i livet. Lenge. 

Jeg kjenner likevel at det fortsatt bor en liten faen i meg. En liten frisk bohem som fortsatt viser en frekk langfinger til de som sier at ting er umulige eller i alle fall dumme å gjøre. Men jeg forstår nå at jeg også skal dø. At jeg nå skal kjenne på at livet skal bestå av flere roligheter, med oversikt ut over et halvt år. Og at jeg ikke skal klatre så høyt mer. 

Som det het i gamle teite minnebøker: Får jeg ikke den jeg elsker, elsker jeg den jeg får. 

Og jeg tror sannelig jeg blir å elske det nye, mer rolige livet mitt, også. 

For det ligger alltid en billett til overraskende sprett og sprell i baklomma mi, når jeg kjenner etter. 

Til dette blogginnlegget passer det fint å spille Dreaming med gode gamle Blondie.