Skogdame

  Må innrømme det: redselen tar meg. Så jeg blir nærmest idiotisk gal av å glede meg over hver millimeter av dagen.  Hvert sekund er en gave. Som må utnyttes. Til å kjenne på hvem jeg er. Hvem jeg vil være. Hvis jeg skal dø. Hvis jeg vet at vi skal dø. Jeg har pakka fluktsekk for lenge siden. men måtte flire til meg sjøl da jeg kjøpte ToGoodToGo i Tromsø og oppdaga at jeg ikke hadde kniv og gaffel i sekken.  Det har jeg pakka nå. Redselen for å bli stekt levende. For at mine nærmeste skal bli stekt levende. For å ikke få mine helt avgjørende medisiner.  Så jeg sleper på sekken. I fall det skal bli frost til natta og medisinene mine ikke tåler det, hvis de ligger i bilen. Jeg fyller full tank på bilen. Men aner ikke hvor jeg skal flykte. Hvordan vil Sudan motta flyktninger fra Norge? Jeg kan uansett ikke kjøre dit. Jeg våkner i allefall fem ganger per natt. Sjekker NRK på mobilen. Har noe grusomt hendt? Vi hisser til strid. Uten tanke for hva det faktisk vil si for oss som sitter her i

Dette er til oss som har opplevd overgrep, eller til deg som er i familie eller venn til ei som har opplevd det, eller opplever det. Dette er til den som overgriper, og har valgt å være det.  Dette er et innlegg om makten et overgrep har over den som er objektet. Jeg tror at den også har en makt, et nett, over den som har vært subjektet, men det har i dette innlegget underordnet betydning, av flere grunner.  Detter er et innlegg til meg og til deg, elskede medsøster, som har opplevd overgrep, og som kjemper for å holde hodet over vann. Dette er et innlegg til oss. Fordi: et overgrep preger deg. Skaper deg. Former deg. Får deg til å se på andre mennesker med et annet blikk enn om du ikke vet eller har følt på hva et overgrep innebærer. Det kan gjøre deg til et offer, eller til den mest frampå personen ever. Et overgrep gjør at du får et ironisk forhold til kjærlighet, også andres, eller at du faller for hvem som helst som du føler gir deg en temporær beskyttelse.  Et overgrep eier livet