Om en overgripers makt.
Dette er til den som overgriper, og har valgt å være det.
Dette er et innlegg om makten et overgrep har over den som er objektet. Jeg tror at den også har en makt, et nett, over den som har vært subjektet, men det har i dette innlegget underordnet betydning, av flere grunner.
Detter er et innlegg til meg og til deg, elskede medsøster, som har opplevd overgrep, og som kjemper for å holde hodet over vann. Dette er et innlegg til oss.
Fordi: et overgrep preger deg. Skaper deg. Former deg. Får deg til å se på andre mennesker med et annet blikk enn om du ikke vet eller har følt på hva et overgrep innebærer. Det kan gjøre deg til et offer, eller til den mest frampå personen ever. Et overgrep gjør at du får et ironisk forhold til kjærlighet, også andres, eller at du faller for hvem som helst som du føler gir deg en temporær beskyttelse.
Et overgrep eier livet ditt.
Det kan i alle fall gjøre det.
Det styrer alltid deler av livet ditt. Enten du vil det, eller ikke. Slik alle hendelser i et menneskes liv er med på å endre kursen i alle deler av vår levetid. Alle opplever oppoverbakker og nedoverbakker. Noen bryr seg ikke om å reflektere, men blir evige ofre. "Jeg har det dårlig fordi ... " Og ender med å aldri ta ansvaret for sitt eget liv, fordi det alltid er noen andres skyld at det ikke går slik du vil.
Dette handler ikke om det. Dette handler om makt via seksuelle overgrep. Og følelsen av at du aldri kommer deg ut av det.
Fordi: du vet hvordan det er å ikke huske det du vet du husker. At kroppen din alarmerer for fullt i situasjoner som framkaller minner som du og hjernen din er blitt enige om ikke eksisterer. At det er bedre å bedrive tvangshandlinger, at det er bedre å le høyt og fjåsete og si "helt fantastisk" hver gang du slipper å gi noe av deg selv, enn det er å vite at du har vært med på noe du ikke ville skulle skje.
Og du føler skam.
Jeg kjenner alt for mange kvinner, i alle aldre, som kan fortelle samme historie, om en stefar (eller far), om en bestefar, om en onkel, om en venn, som alle brukte deres (vår) sårbarhet da de (vi) var barn eller svært unge, til å gi seg selv det de mente var nytelse. Spenning. Fordi de kunne det. Det ligger i overgriperens overlegenhet at han gjør det fordi han har makt til å gjøre det. Og ja, i dag skriver jeg "han", fordi ingen av de jeg kjenner som har vært utsatt for overgrep av kvinner. Jeg vet det fins, og jeg sier aldri at det ikke er like skadelig, men i dag skriver jeg om menns overgrep mot kvinner og jentebarn.
Den fæle hemmeligheten du skulle ønske ikke var der i livet ditt. Som alltid er mørkeloftet du aldri åpner døra til. Men det er der. Og du bruker energi, svært mye energi, på å holde døra igjen. Fordi du føler på skammen. At det var du som var utsatt for det. At det mest private stedet en kropp har, var blitt invadert. At du ikke klarte stoppe det, ikke klarte å gjøre nok motstand. At du var full eller et naivt barn. Du skulle ikke vært full (eller et naivt barn). Du skulle ikke skulle sovnet på den festen. Du var kledt i kort kjole. Du ba om det ...? Hva var ellers poenget med den korte kjolen? Jævla tispe. Jævla luremus. Jævla fitte.
En av årets russelåter inneholder tekststripa «skjenker hun så drita, så nei blir til ja».
Produsenten TIX, som står bak disse låtene sammen med de anonyme tekstforfatterne ”The Pøssy Project”, sier i et intervju med Dagbladet at tekstene må forstås humoristisk og at han leverer det russen ønsker:
De som bestiller låter fra The Pøssy Project vil ha skamløse låter med ekstreme overdrivelser som skiller seg ut. Alle russ forstår humoren i låtene, og det er tross alt derfor låtene er så etterspurte som de er, sier TIX til Dagbladet.
Så du later som om du var med på det. Mens du krymper inni deg. Blir hard og ufølsom i det du sier, i det du viser.
Han du var så forelska i. Som sa at du ikke var verdt noe. Som du ikke klarte å gå fra, fordi du var så forelska og redd han skulle gå fra deg. Det krevde for mye å forlate. Eller at ungene dine ikke skulle merke noe. All energi som gikk med til å skjule at livet ditt var ødelagt av den som skulle stått deg nærmest.
Krigene. Alle kriger. Der gruppevoldtekt, gjerne til barnet eller kvinnen dør, er det som skjer. Alle kriger er kvinner og barn alltid denne type ofrene for. Jeg støtter Amnesty. I det siste nyhetsbrevet presenterte de 10 år gamle "Sosina" fra Etiopia. Voldtatt. Farens fortvilelse over å ikke kunne trøste henne under hver eneste natts mareritt etterpå (Amesty har dokumentert hennes historie).
Krigen Nå. Kvinner og småbarn på vill flukt. Sårbare.
Under korstogene, så langt tilbake, var det forbudt å drepe jomfruer. Det hadde Gud forbudt. Så de stolte bærerne av kors-flagget sørget for at ingen baby, ingen små jentebarn eller unge kvinner var jomfruer da de ble drept.
Overgripernes makt.
Trusselen om at fysisk styrke alltid kan senke deg som en kvinne, som barn, svakt, og ødelegge deg.
Omskjæring av småjenter. I enda en guds navn. For kvinner skal ikke kjenne lyst. Enda vi er født til å kjenne enda mer lyst enn menn. Synd. Synd og vanære. Derfor skal de små kjønnene lemlestes. Med barberblad. Uten bedøvelse. Det er tradisjon. Etterpå skal de sys igjen. Slik at de knapt nok kan tisse.
Etter at de ville skrikene fra de uskyldige er stilnet.
For i noen menns verden er gud en mann, eller en mann er gud. Faktorenes orden er likegyldig. Retten til å herske. Retten til å voldta. Retten til å ødelegge barn, ungdommer, voksne. Fysisk og psykisk.
For vi blir ødelagte, enten på den ene måten, eller så på den andre.
Jeg skriver til dere og oss, mine elskede, modige, vakre medsøstre, medmødre, medtanter: vi kan ikke tillate oss å bli ofre. Da har overgriperen vunnet for alltid. Da vil alle ting i livet vårt være ham skyldig: at vi ikke klarte reise oss etter at han holdt oss nede. "Jeg klarer meg ikke, fordi han voldtok meg da jeg var barn".
Det er der så mange av oss havner. og da har overgriperen vunnet. Da holder han deg (oss) fortsatt nede. I hele ditt (vårt) liv.
For det er skammen som gjør at vi ikke våger fortelle. Det er skammen og redselen for hvilke øyne de andre vil se på oss med, hvis vi forteller noe. Vil de se på meg som et stakkars offer? Vil de se på meg som en som hater menn og lyver på meg Me-Too-kortet? Stakkars mann, som ikke en gang fikk tafse på meg i fred, slik maktmenn i alle tider skal ha lov til? Hvilke kvinner er det som blir med på slikt, og som først tjue år etterpå står fram? Sensasjonsbitcher. Luremuser. Fitter.
Syns du jeg bruker unødvendig stygge ord? De er ingenting mot det jenter fra småskolealder alt i første friminutt i første klasse møter. "Hore". Det er vanlig å bli kalt det. Fordi du er jente. 6 år. 10 år. 15 år.
Det skal svært rak rygg til å stå der og være den som har blitt utsatt for overgrep. Som stiller skammen, sinnet og sin egen følte ubrukelighet til syne. Å tåle å høre at vi utsetter menn for de verste ting, når de mister sine verv i politikken, mister skuespillerroller, mister ansikt, når vi til slutt er kommet så langt at vi våger fortelle.
Jeg snakker ikke om menn, eller kvinner, som ikke vet hva det gjør. Når man har fått samtykke til det beste som fins: sex med en som er like tent på det som deg, så er det vanskelig å vite det, hvis den andre personen lyver for deg, og egentlig gjør det bare for å glede deg. Det er ikke overgrep, i mine øyne. Det du ikke kan vite, kan du ikke vite.
Det er når du, overgriper, vet, at du skal lastes. For all tid. For du ødelegger mennesker. Du blir en ond person. Du vet hva du gjør, og du velger å gjøre det. Du har ingen unnskyldning, uansett hva livet ditt har vært prega av. Du vet hva du gjør, og du har valgt å gjøre det. Om du vart dumpa, om du vart lurt, om du har grått fordi du følte deg underlegen og ville ta hevn: Du visste hva du gjorde, og du valgte det. Jeg vil du søker hjelp, du også. Det fins hjelp.
Alle mine elskede, vakre, modige, fantastiske medsøstre, medmødre, medtanter, velg alltid å vite hva som skjedde. Du eier kroppen din. Du eier tankene dine. Du eier alle følelsene dine. Velg alltid å laste overgriperen.
Velg aldri å skylde på deg selv, men reis deg!
La ikke overgriperen ødelegge mer av livet ditt. Snakk med psykolog. Vær ikke skamfull for det. Det er din (vår) medisin, på lik linje med all annen medisin og heling av skader som rammer et menneske. Snakk hull i hodet på venner og venninner som du stoler på.
Skriv! Mal! Få det ut av deg. Skrik det inn i storm og regn. Få det ut! Gråt det ut! Slå det ut!
Reis deg! Kjenn de gode tingene i livet. Hvis du har barn: skydd dem og elsk dem. Lær dem kjærlighet, ikke hat. Vit at du er et av de sterkeste menneskene i samfunnet!
Den første hestehoven om våren er like mye sol for deg som for alle andre, og den er der bare for at du skal se den, og føle livet. Hvor sterkt det er. For hestehoven kan ikke annet enn å sprenge vekk isen og snøen som dekker den om våren. Den kan bare elske å blomstre, tross kulden om natta, trosse nysnøen som alltid vil komme og dekke den til igjen. Den er der, under snøen, som det mest magiske av alle ting: Livet! Vi er hestehovene! Vi skal overleve. Vi skal skinne!
Kjære elskede medsøstre, medmødre, medtanter: Gratulerer med dagen!
Hev hodet! Rak ryggen! Vi overlever! Og vi skal alltid overleve! Vær sterk. Vær tro mot deg selv. Fordi
Vi er like fantastiske som hestehoven under snøen. Vi lever. Vi skinner!
Dette teksten var en av de vanskelige å skrive.
En av de vonde som kjennes i kroppen. Jeg håper derfor at ingen syns den er flåsete eller lettvint. Det er i alle fall virkelig ikke meninga. Jeg beundrer dere alle.
I respekt.
Siri.
Bildet er av Iben Sandemose, fra boka Vingemus og Kattejammer.
Kommentarer
Legg inn en kommentar