Om å innse sin egen dødelighet

En morgen i oktober 2021 gikk det, i løpet av 5 sekunder, opp for meg: jeg skal dø.

Det burde da slett ikke være noe nytt for et menneske som er født, at det skal dø, men jeg tok det faktisk ikke inn over meg før denne helt greie oktoberdagen, da jeg var i sving med den aller, aller, ALLER, beste jobben jeg noen sinne har hatt: å være lektor, foreleser på norsk, ved Institutt for Læring og Pedagogikk (ILP) ved UiT (Universitet i Tromsø). Det var rett og slett euforisk. Om jeg så bort fra problemene med å få lønn, komme inn på alle lønns/ting på UiTs' sider og alt som alltid er et stress når du starter i en ny jobb, så var det helt vanvittig artig. 

Men jeg fikk fort vite at den kontrakten jeg hadde, 50%, ut året, neppe vart forlenga, selv om jeg leste og satte meg inn i nytt stoff dag og natt, og opplevde at noen av studentene faktisk syntes forelesningene mine var "Steikanes bra!", så var kontrakten bare ut 2021.

Så jeg fikk klump i halsen. Jeg var tross alt i byen jeg virkelig elsker, 

Tromsø.

Hadde hybelleilighet ut juni-2022: så klart noe vil ordne seg!

Men så var det, da, i oktober, at jeg innså at jeg skal dø. Tiden, hvis den faktisk fins og kan måles, så er et menneskeliv så kort i forhold til all tid, at verken jeg eller noen andre egentlig kan pekes ut som levende. Det er som å peke på ett sandkorn i universet og si "der er hun: Siri Fjellvang Tobiassen!". 

Så der og da gikk det altså opp for meg at jeg ikke kom til å få fast jobb på UiT med det første, og dermed kom det selvfølgelige: jeg skal dø. Fordi jeg innså at jeg faktisk ikke kunne vente 2 eller 5 år på ledig stilling for fast jobb. Jeg var for gammel til å vente! Ergo burde jeg virkelig slutte å fjase rundt som om jeg ikke skulle dø. Flere års vantro blikk mot eget speilbilde, både av ansikt og kropp, hadde ymta om det forlengs: jeg er ikke ung. På ingen måte. Men inni hodet mitt var jeg jo ung! FAEN!

Det var en knyttneve i både solar plexus og alle andre steder det gjør vondt å bli truffet av en knyttneve. Og i noen dager gikk jeg også i kne. Jeg vart desperat: jeg vil jo være på universitetet! Dette er drømmejobben min, i beste byen min, og jeg får det til! TRIPPELFAEN!!!!

Før jeg slapp taket. 

Og det var vondt.

Slik det sikkert også er for deg, hvis du er på samme alder, eller eldre, eller har forstått at du skal dø.

Fordi jeg innså  da at jeg aldri kommer til å bo i min elskede by. Jeg kunne gjort det. Hadde jeg fått en av jobbene på videregående skole jeg søkte på, så hadde jeg blitt der. Sprunget i korridorer og fra klasserom til klasserom, med bøker og planer og ny kunnskap, igjen, i hodet. 

Så oppdaget jeg at jobben som bibliotekar i Evenes Kommune, stå utlyst. Jeg så navnet mitt som i et blaff, stå på den. og jeg søkte.

Jeg så meg i speilet. Siri Skogdame. Lektor. Pedagog. Spesialpedagog. Bibliofil. Litteraturviter. Og så jævla glad i livet. Med et annet ansikt enn da jeg var 13 år og ønska meg briller og tannregulering, fordi venninnene mine hadde det. Da jeg var 16, og radmager etter ei ulykke, og så ulykkelig forelska (hver uke) i ulike unge menn som man bare kan bli, når man er 16 år og ukyssa. Da jeg var 19 og eide livet så totalt at jeg var med på å starte Evenes SV-lag og visste med sikkerhet alt som var verdt å vite, og var slank og selvsikker. Da jeg var 30 og hata livet, fordi jeg var ferdig å studere og Hverdagen møtte meg med et smell i trynet. Heldigvis møtte Mannen i Mitt Liv opp da, i en alder av 0 år. Og når man er blitt mamma, endrer alt seg. Alt du gjør og alt du bryr deg om, er for ditt barns skyld. Alltid. 

Jeg så meg i speilet. Siri Skogdame. Som elsker skogen. Som elsker en mandagspils på VT i Tromsø. Som elsker kunnskap. Som tok master og stod, og vant med det stort over veilederen min, som sa jeg kom til å stryke. Jeg har skrevet romaner jeg ennå får en og annen mail fra lesere om, og som ennå skriver.

Jeg vet nå at jeg skal dø. Klokka tikker tiden fram, i alles liv, og jeg danser ikke like lett over markene en vårmorgen, som før (men jeg gjør det!). Jeg foretrekker ettermiddagspils foran nattklubb. Jeg har ennå grønne øyne, men under lett rynkede øyelokk.

Så jeg søkte på bibliotekarjobben. Og kjente at det var endelig. Hvis jeg fikk den.

Og jeg fikk den. To dager etter at jeg takka ja, vart jeg tilbudt videre jobb på ILP, UiT.  Og takka nei. 

Om jeg trives som bibliotekar?

Jeg trives ikke med å bli gammel. Jeg har ennå så mye bohemfaenskap inni meg. Jeg hadde blitt å trivdes helt vanvittig godt med å springe rundt fra forelesning til forelesning, med masse ny kunnskap i hodet på UiT. 

Men jeg trives, fra bunnen av hjertet, til toppen av kunnskapen min, med å være bibliotekar i Evenes. Det er ikke tull, engang. Hver dag når jeg kommer på jobb på biblioteket og slår på lysene, så roper jeg "God dag, mine beste venner!" til bøkene. Jeg elsker å skape min egen arbeidsplass. Og jeg elsker å trekke Flaubert, Dickinson, Hamsun og Loe fram fra glemselen og trygt kan anbefale dem til ulike lånere fordi jeg vet noe om både innhold i bøkene, noe om periodene de er skrevet i og litt om forfatterne. Jeg har til og med gleden av å se mine egne romaner i hyllene. Og vet at en roman lever ofte lenger enn forfatteren. 

Og jeg er sannelig ikke død riktig ennå. Men jeg har forstått at det kommer til å skje. At jeg dør. Jeg ønsker meg nå bare et lite hus, eller ei leilighet jeg kan kalle for mi, i noen år framover, slik at jeg kan spille Beatles på vinyl og danse barføtt, når ingen ser det. Og ei gammel, gretten katt å bo sammen med. 

Til dette blogginnlegget passer det best å spille Nowhere man med the Beatles, eller You cant't allways get what you want, med the Rolling Stones, helst på vinyl, med skraping og skurring, slik det er når man er over 50. nærmere 60. Men: feel free .)