Skogdame

Det grønne lyset blinker der på andre siden. Som om det sier "Her er det trygt! Kom!" Eller noe slikt. Hvis lys hadde mening. Det har de ikke. Det er vi som har bestemt betydninga. Rødt, oransje, grønt.  Vi vet hva de betyr. Når vi kjører. Når vi sier det "Jeg fikk grønt lys". Det betyr ikke at vi har fått et grønt lys. Det betyr at vi fikk lov til å peise på med det vi hadde spurt om. For spørre må man. I alle fall må man stille seg slik at man viser at man har et ønske om ei bestemt retning og at man er villig til å vente til at Bestemmeren trykker på knappen.  Rødt, oransje, grønt.  Noen kjører på, likevel. Skryter av det etterpå: jeg kjørte på rødt! Ga faen i det og kjørte! Ingen skal fortelle meg hva jeg kan eller ikke! Noen av de er politikere. Statsledere. Eller bare idioter i trafikken. Det kan være hva som helst. Men ikke så ofte hvem som helst.  Det er de som mener de har RETT til det, som peiser på, på rødt lys. De som er hevet over oss grå menigkvinn som

  Det nordnorske, aggressive, bær-plukker-genet.   Sannelig er det noen som har forska på dette også. Og man kan spørre seg selv om det ikke hadde vorre bedre å forske på litt andre ting, når det kommer til gener. Men nå er det i alle fall gjort, og det er ingen vei tilbake: vi nordnorskinger kan klappe oss sjøl på skuldra over nok en gen-bragd: vi er visst genetisk programmert til å IKKE si hvor vi har funnet bær! Dette stod å lese i en hovedstadsavis i sommer, der forskere stolt kunne legge fram dette fantastiske forskingsresultatet etter nitidig gransking av vårt nedarvede nord-norske DNA. Tjah! Jeg kan da tipse de hvitkledte forskere, med mikroskop og lakmus i blikk, om at vi ikke bare har aggressive bær-gener, men vi har også det totalt såpeglatte sier-ikke-hvor-jeg-har-fått-fisk-genet. Disse to kan ved første DNA-undersøkelse se ut som søskenbarn-gen, men det er det slett ikke. Her kommer en liten innføring i de to genene og forskjellene dem imellom:   Det aggressive bæ