Om å håpe på grønt lys.




Det grønne lyset blinker der på andre siden. Som om det sier "Her er det trygt! Kom!" Eller noe slikt. Hvis lys hadde mening. Det har de ikke. Det er vi som har bestemt betydninga. Rødt, oransje, grønt. 

Vi vet hva de betyr. Når vi kjører. Når vi sier det "Jeg fikk grønt lys". Det betyr ikke at vi har fått et grønt lys. Det betyr at vi fikk lov til å peise på med det vi hadde spurt om. For spørre må man. I alle fall må man stille seg slik at man viser at man har et ønske om ei bestemt retning og at man er villig til å vente til at Bestemmeren trykker på knappen. 

Rødt, oransje, grønt. 

Noen kjører på, likevel. Skryter av det etterpå: jeg kjørte på rødt! Ga faen i det og kjørte! Ingen skal fortelle meg hva jeg kan eller ikke! Noen av de er politikere. Statsledere. Eller bare idioter i trafikken. Det kan være hva som helst. Men ikke så ofte hvem som helst. 

Det er de som mener de har RETT til det, som peiser på, på rødt lys. De som er hevet over oss grå menigkvinn som venter lydig på grønn kvinne, eller bare legger en ny og bedre plan og håper den funker. At DEN får grønt lys. 

"Det bør lyse ei varsellampe", sier vi. Fordi vi har kjørt bil i tre generasjoner. Minst. Noen kan sikkert skryte av fire. Og at de var menn, disse første generasjonene. Og jeg tillater meg derfor å påstå at de ikke hadde en eneste varsellampe. Varsellamper var ikke noe man drev med for fire generasjoner siden. Og sannelig er det blitt noe overført nytt for oss født før 1970 også: varslere. Som vi aldri hørte om, eller tenkte oss. Varslerne som alltid er som røde, i alle fall oransje lys, og der menn alltid har kjørt på grønt. Sånn sett. 

Oransje: gjør deg klar! Du må enten peise på, som Indiana Jones i forrige årtusen, når skatten er på den ene siden av den brå vindelheisen som skiller liv og død, og han er på den andre. Han klarte det alltid, og det trigger oss. 

Oransje er appelsinen, og solnedgangen eller soloppgangen. Det er kanskje, eller ikke. Så vær beredt! Du kan bremse, vente og se, eller ta sjansen. Det er lov. Men du kan ikke snu når du tar det oransje valget. 

Oransje rimer på sjanse. 

Det stemmer. Jeg liker ikke oransjefargen, men jeg liker oransjemulighetene. Det er der du kan spille kortene dine, med pokeransikt, med et flørtende smil til hen som har gitt deg grønt lys. Det er der kreativiteten, den ekte kreativiteten ligger. Så nær opptil rødt at det nesten ikke er til å holde ut. Slik at det knyter seg på den mest hedonistiske frydfullhet i kroppen. Men likevel. Du tok sjansen. På oransje. 

Det holdt kanskje ikke. Men du valgte det, det korte oransje blinket. 

Den brå gassen da du så lyset skifta i krysset. Helt uventa for deg selv også. Lettelsen, spenninga eller angeren, da du gjorde den uventa manøveren. Jublende lykke. Anger. Same shit, old wrapping. 

Rødt. Alle har kjørt på rødt. Det er min superegoistiske slengpåstand, i et trist håp om at det er sant. At flere enn meg har peisa på der vi ikke burde. I egoismens øyeblikksnytelse av Eget Oppnådd Mål, der noen lå tilbake. Noen som hadde venta på grønt lys da jeg (vi?) kom feiende med hardt blikk og ufrende-ord og kjørte på rødt. Det gjør de ikke det spor bedre, mine handlinger, at andre også har kjørt der man helt tydelig såg det var rødt. Ikke oransje. 

Men jeg sitter nå her og ser over bukta på fyrlykta som blinker grønt. Den er ikke bevisst seg selv, og den er definitivt ikke et symbol om riktig lei for min del. Men den blinker nå, Både til meg og alle som trenger å se den. 

Det er nok mange varsellamper som har gått over fra oransje ("vær obs)" til å blinke rødt nå ("Stopp, Ikke kjør videre"). Ikke bare i min personlige fortid, men for oss alle sammen, som flokk, i nåtid. Det er varsla av de som vet det. Som er forskere, enten det er på klima, krig, plass, økonomi, rent vann, økosystemer eller menneskerettigheter. 

Det blinker rødt. Så jeg har handla inn 5 liter vann,  i tilfelle ett eller annet, og håper jeg vil se fyrlykta å på andre sia bukta riktig, riktig, lenge. Og at den vil blinke grønt til meg og alle oss passasjerer i verden.  



Siden bildet av "mi" fyrlykt her i Bogen lot seg laste ned, her kopiert bildet fra "bing" med søkeord fyrlykt med grønt lys. 





Kommentarer

Legg inn en kommentar

Populære innlegg fra denne bloggen

Om å føle seg så inn i hel**te usolidarisk med søringan.

Bilde
 Det var så jeg knapt nok kunne tro mine egne øyne, her om dagen.  Kari Nessa Nordtun er ordfører i Stavanger, men har nå fått ansvar for å utvikle Arbeiderpartiets energipolitikk, melder NTB. – Vi er ett folk, ett land, det er klart vi må jobbe for å jevne ut strømprisen, sier lederen for Arbeiderpartiets nye energiutvalg til  Aftenposten . Strømprisen i Sørvest-Norge lå i forrige uke på 309 øre per kilowattime (kWh), mens prisen i Midt- og Nord-Norge lå på 1,7 øre per kWh. Dermed var strømmen 181 ganger dyrere i sør enn i nord. Slik kan det ikke fortsette mener Nordtun, som sier strømmen må finne en vei mellom prisområdene. Hun er klar på at den dårlige strømforbindelse mellom nord og sør er en utfordring, og at dette må løses. – Dypt urettferdig, sier hun om prisforskjellen mellom Nord- og Sør-Norge.  (kopiert fra NRK). Ja, Kari Nessa Nordtun: det er sannelig djevelsk dypt urettferdig! Samtidig så ser du virkelig ut til å ikke ane at du bebor et land der det er LAAAANGT fra Stavange
Les mer

Når fantasien forsvinner.

Bilde
  En gang da jeg var lita jente og kanskje 7 eller 8 år, sa mamma til meg: Det går et hørespill på Lørdagsbarnetimen som jeg tenkte du kunne få høre på. Det var Mio min Mio av Astrid Lindgren. Og verden vart aldri den samme for meg etter det.  Jeg lengta og lengta fram mot neste lørdag. Mio min Mio. Poesi i tittelen, men for en fortelling! Bildene jeg skapte meg selv i fantasien, da jeg lyttet så ørene nærmest var klistra inntil radioen klokka 17.00 hver lørdag, var helt magiske. Hjerteskjærende. Voldsomme. Lengtende. Ubeskrivelig lykkelige.  Jeg så det for meg. Sterkt, sterkt. Mio som red ut i Den Dunkle Skogen på Miramis med gullhovene. Mio som med sin eneste venn Jumjum ble tatt til fange av den Onde Ridder Kato i den mørkeste natten. Jeg kjente det i hjertet mitt. I hele meg. Mio min Mio.  Senere fulgte andre hørespill på Lørdagsbarnetimen, med Frank Nordli og Ingrid Boman. Pratet først, så endelig: hørespillet. Veien til Agra, Skatten på Sjørøverøya som var så spennende at jeg nes
Les mer

Om å sette katter i bånd.

Bilde
  Katter tar fugler. Mange. Særlig småfugler. Ørn hører til sjeldenhetene.  Det ligger i kattens natur å være en grusom og ubarmhjertig jeger, som til alt overmål forlenger jakt-lykken og fylles med tonnevis av katteendorfiner når den leker med byttet sitt.  Den gjør det ikke fordi den er ond. Den eier ikke empati. Den er ikke et menneske. Den er en katt. Et lykkelig rovdyr.  Det blir færre og færre småfugler. På få år har så mye som 50% av enkelte trekkfuglarter blitt borte. Det er fakta. Google det selv.  Det er ikke kattens skyld. I alle fall ikke særlig mye kattens skyld.  Det er vår skyld. Forskerne sier at klimaendringer, ørkenspredning og ødeleggelse av hekkeplassene har skylda, samt insektmidler. Det er sant. Ikke ei eneste katt har stått for klimaendring, ørkenspredning, ødeleggelse av hekkeplasser eller har spredt insektmidler.  Det er det vi mennesker som driver på med.  Vi hugger ned. Vi sprøyter. Vi dumper ting i fjordene våre og vi gir stort sett faen i fugler og smådyr.
Les mer