Om å forstå bæret.

 

Det nordnorske, aggressive, bær-plukker-genet.

 

Sannelig er det noen som har forska på dette også. Og man kan spørre seg selv om det ikke hadde vorre bedre å forske på litt andre ting, når det kommer til gener. Men nå er det i alle fall gjort, og det er ingen vei tilbake: vi nordnorskinger kan klappe oss sjøl på skuldra over nok en gen-bragd: vi er visst genetisk programmert til å IKKE si hvor vi har funnet bær! Dette stod å lese i en hovedstadsavis i sommer, der forskere stolt kunne legge fram dette fantastiske forskingsresultatet etter nitidig gransking av vårt nedarvede nord-norske DNA.

Tjah! Jeg kan da tipse de hvitkledte forskere, med mikroskop og lakmus i blikk, om at vi ikke bare har aggressive bær-gener, men vi har også det totalt såpeglatte sier-ikke-hvor-jeg-har-fått-fisk-genet. Disse to kan ved første DNA-undersøkelse se ut som søskenbarn-gen, men det er det slett ikke. Her kommer en liten innføring i de to genene og forskjellene dem imellom:

 

Det aggressive bær-plukker-genet:

Det som i første omgang kan se ut som å være det samme som fiske-genet (forkortet) kommer helt an på om du er grunneier eller bærplukker.

Allemannsretten er nemlig bare tull og svada som søringene har funnet på, for å plage den høst-aggressive grunneier i nord, som har myr i sin eiendom. Denne grunneieren er en hyggelig person i store deler av året, men etter at blomstringa på multebærblomstene er registrert, blir denne joviale personen reinkarnert til en aggressiv faen som vokter sine myrer, og er totalt blottet for solskinn i blikk.

Tegner det til å faktisk bli multebærår, blir det etter hvert livsfarlig å vandre på turer i «skog og mark», som det het i de gamle kontaktannonsene i Harstad Tiende i gamle dager.

For nå er han gammel-erik vakt til live! Uansett hvor mange tusen liter multe det ser ut til å bli, på vår nå fullstendig transformerte grunneiers myrer (som i vår var en hyggelig nabo, men som nå vandrer som en gal varulv, både dag og natt, med ladd hagle, rundt sine eiendommer), så er de aldri i helheimen forrundt noen andre! Her skal faen meg ikke en jævel få plukke PÅ MIN GRUNN! I alle fall ikke uten ei solid salve haggel der man er høyest når man plukker bær!

Ei sann historie fra virkeligheta er denne (gjengitt med tillatelse, det er noen år siden): jeg har ei venninne der familien eier ei skikkelig diger og stor myr. Der det ett år var horribelt mye multekart, ja myra var rød av potente delikatesser som liksom strutta opp og bare venta på to dagers solskinn, så kom den til å eksplodere som popcorn, med oransje herligheter! Så kom det brått et par campingbiler til dette stedet. Helt klart jævlig mistenksomt! Min venninne og hennes søster vart derfor i hui og hast beordra på multemyra av foreldrene, for å «plukke all kart! For det skulle FAEN ingen andre få glede av!» Venninna mi og søstera var lydige ungdommer og la til flekkings opp til myra, men da de så de enorme mengdene kart som stod der, helt røde i toppen, bestemte de seg for et svært u-nord-norsk anarki, og lot karten stå, selv om det var meldt sol dagen etter, og de mistenksomme campingbilne garantert kom til å stå der i et par dager til, og uten tvil inneholdt ti-liters-bøtter.

Det kom til å være nok til grunneierne sjøl også, fant det ut. Og det hadde de rett i. Irriterende nok.

 

Det nordnorske bær-genets kjerne:

Men så har du oss som har det lavmælte genet. Vi som plukker på annenmanns grunn og garantert pukker på det hvis grunneier mener å ha ei høne å plukke med oss.

Vi lister oss nemlig så stilt på tå, så både Kasper, Jesper og Jonathan har noe å lære. Og vi er «bare på tur…»

Om vi skal plukke bær? Nei-hei! Ikke sett en enste liten kart heromkring! Om jeg vet av noen gode myrer? Joda, den berømte rått-myra: der fant jeg førtiåttetusen liter i fjor: bare gå dit. Hihi.

Og vi roper ikke i skogen, og det er slett ikke for å unngå å få kjeften full av kongle, men fordi ingen i verden skal høre av vi går der og sanker og sanker og er så glade fordi ingen andre vet av den hemmelige myra vår, for multebær er gull!

Derfor lister vi oss ut i grålysninga i kamuflasjefargede klær, med lyddempere i bøtta, og med luktfri matpakke. Vi myger oss så vakkert at selv Hjortefot hadde sperra øynene opp og bedt om kursing, og passer på å lage merkelige spor, der terrenget er vått, før vi kommer det det forgjettede land: multemyra! Og her driter vi i kink i ryggen fra siste runde covid, vi glemmer at vi blir våte på beina, vi klasker klegg så stille at den nesten ikke merker at den blir slått forderva, og vi finner oss fint i sekstentusenfemhundreogåttien myggstikk. For vi skal ikke bruke myggspray: en veltrenet multehund vil kunne få ferten av den på i alle fall fire kilometers avstand og varsle enten grunneier (gud forby), eller en satans campingbileier som da kommer settende med bærplukker og ti familiemedlemmer. Enda verre!

 

Fiske-genet, ennå uutforska. Tips for å få hanka inn flere genforsker-studenter!

 

Selv om det hersker like forhold mellom grunneier og fisker her, så er det ofte Staten som eier en del fiskeelver, vassdrag og vann. For dette er en ferskvannsspesialitet.

Og for de uinnvidde: det er allerede ved spørsmålet «hvor har du fått fisk?» begått en fornærmelse mot den som kjenner fiskeplassene i nord. Du spør rett og slett ikke om en slik sak. Det er som å spørre om du er personlig kristen, eller om du stemmer på et smalt, lite og obskur parti som fremmer hasj og bredere fortau. Du svarer ikke på det. I alle fall ikke rett ut. Du svarer som om du er Snikker Andersen og det er julaften: «bortover der, og innover sånn.» svarer du vagt og vil slett ikke ut med mer. Og særlig ikke om det var ei herlig multemyr ved vannet, som stort sett alltid heter «Hemmeligvannet», her i nord.

Men, for å ta med ei mulig nesten sann historie fra virkeligheta, så er det jo en drøss med vann, elver og stryk du må ha fiskekort for å få lov å fiske i. Og der det er fiskekort, er det av og til også en fiskekort-sjekker. Så også i denne historien som etter sigende utspilte seg ved Strandvatnet i Evenes, der fiskerioppsynet kom over en fiskende person. Begge så hverandre på ikke svært lang avstand og den som fiska heiv fiskestanga fra seg og la på sprang. Fiskerioppsynet etter. Og det ble en temmelig frisk springmarsj, der oppsynet fikk kjørt seg over både myrer og gjennom kratt, før den fiskende endelig, pustende og pesende ga opp.

 

«Har du gyldig fiskekort?» fikk oppsynet med gispende pust fram,

 

Hvorav fiskeren dro fram et gyldig fiskekort.

 

«I FAEN da!! Koffør sprang du?» spurte oppsynet med vantro blikk.

 

«Det må nu være lov å springe sjøl om man har fiskekort!» var svaret.