Skogdame

Vi nordmenn er blitt mer eller mindre kjente for å være best før det gjelder. Alltid. Etter at Gro Harlem Brundtland holdt sin nyttårstale i 1992, da hun var statsminister med fast blikk, har dette gått helt til hodet på oss norskinger: "Det er typisk norsk å være god." Og vi er blitt så inn i helvete gode. På forhand. Det fins ikke den konkurranse vi ikke vinner. På forhand. Det fins ikke et eneste spill der vi deltar, at vi ikke er forhandsfavoritt, enten det dreier seg om sjakk, fotball, ski eller Melodi Grand Prix. Vi har tatt seieren!! Vi er best! Vi er suverene!! Så lenge det er på forhand.  Når vi skal i ilden er det en helt annen sak. For ikke å snakke om når vi kommer ut av ilden. Som aske. Det er få ordtak som går på "fra ilden til asken", og det er jo litt rart, siden vi er best når det kommer til snedige og treffende ordtak også. Selv om få av oss skjønner hva vi selv sier. Vi bare babler i vei og sier "ja, god-dag-mann-økseskaft ", uten å ane

Når du forstår at du blir mobba på jobb. Som voksen. Det er absurd, og en av de flaueste ting som kan skje, syns du, og dermed en av de vanskeligste ting å oppleve.  For hvem skal du gå til, hvis sjefen din har sitt negative søkelys på deg? Det er jo så inn i hampen flaut å være "den uglesette". Så du melder ikke. Du tar det opp i ei bisetning med plasstillitsvalgte, men hen må ha noe å ta tak i. Mobbing er ikke et øyeblikks uenighet eller følelsesutbrudd mot deg fra sjefen din, eller en diskusjon der det gikk ei kule varmt. Mobbing er systematisk og over tid. der det eksisterer et klart gap mellom den som har makt og den som ikke har det. Som mellom en sjef og en arbeider, eller mellom elever på skolen. Eller i vennekretsen, for den del.  Det vet jeg. For jeg er lærer, adjunkt, lektor, og vet svært godt hva som definerer mobbing.   Og det gjør så inn i helvete vondt å bli utsatt for det. Du mister motivasjonen, gleden og nattesøvnen. Og sakte, men sikkert begynner du å skjer