Om å være voksen og bli mobba på jobb.

Når du forstår at du blir mobba på jobb. Som voksen. Det er absurd, og en av de flaueste ting som kan skje, syns du, og dermed en av de vanskeligste ting å oppleve. 

For hvem skal du gå til, hvis sjefen din har sitt negative søkelys på deg? Det er jo så inn i hampen flaut å være "den uglesette". Så du melder ikke. Du tar det opp i ei bisetning med plasstillitsvalgte, men hen må ha noe å ta tak i. Mobbing er ikke et øyeblikks uenighet eller følelsesutbrudd mot deg fra sjefen din, eller en diskusjon der det gikk ei kule varmt. Mobbing er systematisk og over tid. der det eksisterer et klart gap mellom den som har makt og den som ikke har det. Som mellom en sjef og en arbeider, eller mellom elever på skolen. Eller i vennekretsen, for den del.  Det vet jeg. For jeg er lærer, adjunkt, lektor, og vet svært godt hva som definerer mobbing.  

Og det gjør så inn i helvete vondt å bli utsatt for det.

Du mister motivasjonen, gleden og nattesøvnen. Og sakte, men sikkert begynner du å skjerme deg sjøl. Det unormale blir normalt, så du velger strategier som skal verne om deg sjøl, så du kan virke normalt i din arbeidsdag og ikke føle deg som en taper. For det er det du føler deg som. Så du kommer tidlig på jobb. Før sjefen din. Så kan hen ikke si noe på det, og du kan drikke morgenkaffen din i fred, få oversikt over dagen og kanskje uka, OG: du slipper møte på sjefen ENNÅ. Du gir av fritida di for å gi deg sjøl en nødvendig start på dagen eller uka, fordi du VIL være på jobb. Du VIL gjøre jobben din. Men du vet at Sjefen blir å spotte deg, kalle deg inn "på teppet" og komme med beskyldninger som ikke stemmer, men som du likevel må bruke tid på å bevise ikke stemme. Eller vri og vende på noe du har sagt på morgenmøtet. Eller latterliggjøre deg foran kollegiet. Krympe deg. Gjøre dagen din uforutsigbar og stressende. Og etterhvert blir du en dårlig arbeider. Fordi du er så sliten av å gråte på do, stramme deg opp, gå ut og late som om alt er greit. At du ikke er mobba. At du er en god arbeider. 

For det er slik det er å være mobba av sjefen sin. Det hele blir irrasjonelt og du blir en som krummer ryggen og gjør deg sjøl usynlig. Alle dine gode ideer kommer aldri mer ut, fordi du er redd hele tiden. Flau hele tiden,. Og du gruer deg HELE tiden til neste dag på jobb, og du bruker kvelden til å tenke ut nye strategier, og hele helga til å grue deg til mandag. Kanskje blir det en drink hver kveld for å slappe av og få sove. Kanskje blir det sovemedisin. Og kanskje blir det selvforakt, fordi du ikke klarer heve deg over det, eller får tatt igjen på en slik måte at mobbinga stanser. Du blir en hatefull person. Og du blir bare en skygge av hva du var, i familien din. 

Da jeg endelig fortalte det til fastlegen min om mine opplevelser for mange, mange år siden, sa hen: sjefen din blir aldri å endre seg. Du må bytte jobb.

Det føltes som et nederlag å si opp. Det føltes som om jeg tapte. Som om jeg innrømte at jeg ikke takla jobben min. Og som om jeg ga sjefen rett i å fortsette.

Men så vart det som å få luft under vingene. Som å fly! Som å puste med hele kroppen, ikke bare med brystkassa. Det tok noen runder sykemeldinger, før det. Det tok noen runder med møter, som bare gjorde alt verre. Og det tok noen runder med meg sjøl. Men jeg kom styrka ut av det. Fordi ingen kommer med konfekt og et millionlodd til deg, den dagen du har holdt ut til du går av med pensjon. Ingen takker deg for at du krympa deg selv og vart en bleik kopi av den du ønsket å være, som arbeider. Du bare ødelegger livet ditt, hvis ikke møter og tiltak fungerer. Sjefen din blir stort sett alltid sittende. Det eneste som nytter er å legge det bak seg, fylle lungene med frisk luft og ta fatt på en ny jobb. En ny sjanse. Et nytt liv. 

Det er feigt, sier du? Skal du bare stikke av å la sjefen din få fortsette? 

Tjah. Hvis du har prøvd alt du klarer og har helse til, og ingenting fungerer: skal du ødelegge hele resten av livet ditt på det? Og hvordan vet du at ikke neste mobbeoffer finner veien som skal til for å få stoppet det? Og velger du, ikke etter første eller andre runde motstand og konflikter, men etter mange, og etter år, å forlate, så gjør det med et stort smil! For vet du: Det hjelper! Og det er sjefen din som tapte, fordi hen ikke klarte ødelegge deg og nedverdige deg lenger. Du vart ingen nikkedukke. Du tok ansvar. 

Lev mens du kan. Gi deg sjøl den gaven. Gå ut, uten bitterhet. For bitterhet skader bare deg sjøl, og da vant sjefen din litt, likevel. Gå ut. Pust med magen og tillat deg sjøl å være et lykkelig menneske og en god arbeider. 

Det går nemlig an.