Om å begynne å få en anelse om hva "uten tilfluktsrom" betyr.

 

Egenberedskapsuka er over. Og for første gang var det vel flere av oss som tok den på alvor og handla inn vann, ris, primus og salt til å ha i eventuelle sår. Hvis vi skulle bli såra. Noen utvida garantert lageret med snus og sigaretter også. Jeg må innrømme: jeg har ei flaske nød-rødvin i boden nå, sammen med ris og vann. 

Vi har fått høre fra Forsvarets mann i nord at vi må kunne klare oss sjøl i 3 døgn, hvis det skulle oppstå en "situasjon". For eksempel en "atomhendelse".

Jaha, sier jeg da, og stabler pliktoppfyllende ris, vann og sovepose inn i boden i kjellerleiligheta mi i Bogen i Evenes. Ei sokkel-leilighet som ikke har vedfyring. Så jeg har droppa vedkubber fra lista som er publisert overalt.

Jeg har DAB-radio som går på batteri og jeg har ladebank til mobilen. 

Men har også fått en nyvunnet frykt, slik mange av oss i Norge har fått, de siste måneder, uker, dager. Ikke bare redselen for krig og "atomhendelser", men en redsel for å være fanget og ikke ha noe sted å gjømme seg.

For det første. "Atomhendelse" er et uttrykk som i mitt hode blir det reine, skjære tull. En spade er nå en gang en spade og en "atomhendelse" er intet mindre enn ei atomulykke, enten det nå skyldes sprengte atomkraftverk rundt om i Europa, eller at sikkerheten rundt disse ikke blir klart ivaretatt nok, slik at de faktisk lekker, helt av seg sjøl. Eventuelt det verste av alle ting: atombombe. 

Blir det en atomulykke langt unna, slik at vind og vær tar med seg atomnedfall hit, så er jeg enig: jeg skal nok klare å holde fortet i 3 døgn med min sovepose og mine nå 7,5 liter vann. Jeg har flere hundre kilo litteratur og jeg er utstyrt med penn og papir så jeg skal nok klare å ha noe å gjøre mens jeg mater engstelsen og kanskje til og med klare å skrive noe om den, der og da. 

For det andre: hvis nettet blir slått ut: hva faen skal jeg med DAB og full ladebank til telefonen min? Engstelsen blir ikke mindre hvis jeg sitter der uten å få input, selv om jeg har mobiltelefon med masse lykkelige bilder, og intet signal på. Men så er det å håpe at bare strømmen som blir borte, ikke mine muligheter til å høre med sønn, foreldre, venner, om de er i live. Og få høre at jeg er det.

Men likevel. Jeg kan fint overleve i 3 døgn uten strøm, kommunikasjon eller vann i springen. 

Det er hvis man IKKE kan sitte i soveposen med vann og ris, og overleve, som jeg er blitt mer og mer redd nå, fordi det fins ikke ett eneste offentlig tilfluktsrom her i Evenes. Det står på kommunens egen nettside, så jeg har ikke funnet på det sjøl.

Det er nesten ikke til å tro, siden jubelen har stått i opptil flere tak over at vi er blitt en millitærkommune, med herlige amerikanske baser, fast stasjonert her i bøgda. Ingenting så trygt som det! Vi har millitærflyplass, vi har NATO-kai, vi har alt som gjør oss til et garantert bombemål ved en eventuell konflikt med enten vår gale nabomann i øst, eller det det blir en av våre allierte som trykker på knappen. For meg spiller det liten rolle om jeg dør av ei vennlig eller uvennlig bombe.

Men tilfluktsrom er avleggs, hørte jeg Forsvarets mann her i nord si i det intervjuet på NRK. Han sa at det slett ikke var meninga av alle skulle ha plass i et bomberom eller i et tilfluktsrom. Dessuten var det mange private tilfluktsrom. Jepp, tenker jeg. De som har råd til det bygger nok i vei nå, mens vi andre fattige faener får klare oss med 7,5 liter vann, 3 kilo ris og ei bombe inn veggen. Som er fra 1970-tallet, på min adresse. 

Så jeg har jubelen for Amerikanske baser her i Evenes langt opp i halsen. Jeg har utbygging i øst og vest av nye boliger, passe langt opp i halsen. Boligene som godt mulig blir stående tomme (forsvarsfolket finner av en eller annen besynderlig grunn byene SÅ mye mer forlokkende å bo i enn vesle Evenes, enda vi har slagordet "Midt i Opplevelsen", som jeg også må flire litt ironisk av). Enn om det vart bygd i alle fall et par tilfluktsrom her, "midt i opplevelsen"?

Amerikanerne er her for å beskytte oss, sier sikkert du nå. Og jeg er på ingen måte uenig i at det stemmer. Men for å beskytte oss, må det være krig her. Og er det krig her, så bombes vi. NATO, eller ei ("To be or NATO", som vi sa i gamledager, vi som vandra rundt med palestinasjal og sinte langfingre i været). 

Jeg vet ikke. Jeg vet virkelig ikke. Og det er der jeg føler myndighetene er enige med meg. Dessverre. De vet visst ikke, de heller. Så jeg føler meg ikke trygg. Og det er ikke Evenes Kommunes skyld. For jeg har forståelsen av at de fleste mindre kommuner ikke har tilfluktsrom eller en skikkelig god plan om hvor folk skal evakueres når vi har vært inne hos oss sjøl i 3 døgn, eller 10 døgn, og det er blitt sprengkulde og strømmen er borte, så alt av rør fryser og sprenges. Jeg ser for meg en mengde bad som ikke er brukendes lenger. Og hva da? Så enkle ting som å gå på do, holde hygienen oppe. Det er slikt jeg ser for meg blir vanskelig. Hvis jeg ikke blir bomba, eller skrella som et egg i et "atomuhell", selv med mine 7,5 liter vann, mine 3 kilo ris og min full-lada ladebank. I bordet. For at vi slipper. 

Måtte la tankene bli til ord, så får du gjerne dele, eller ta til orde mot mine ord. Om du har ei god og sann løsning, blir jeg sannelig glad. 

Bildet har jeg tatt sjøl, i boden. Tok ikke bilde av rødvinsflaska, da jeg ikke ønsker besøk under et eventuelt portforbud.