Om å være Sisyfos.

 

Så er den her igjen, den kvelende følelsen av total meningsløshet. Blaffet av mitt liv i Evigheten. Så kort at det virkelig ikke spiller noen som helst rolle.

Ikke en gang vår en gang så vakre moder Jord spiller noen rolle. Hvis tiden er relativ, men likevel et faktum som ikke har annen begynnelse enn at Ingenting brått eksploderte og satte den i gang, ved hjelp av eksplosjonens endring av ubevegelig til bevegelig, så er ikke Tiden heller noe meningsfull sak. Alt tar tid, men uten noen ende på Universet blir tiden likevel en likegyldig nullitet. En kraft som er fullstendig like meningsløs som ingentinget som var før tiden eksploderte og skapte alt som er. 

Vår vakre moder Jord som kjærlig og nådeløst har født oss, skapt oss fra atomer, til atomer, og brukt oss på nytt, fordi Hun har kunnet det, enten det er ved hjelp av en GUD som da faktisk må ha vært Det Store Smellet som fikk tilfeldighetene, nysgjerrigheten eller kjærligheten til Liv eller Muligheter til å få alt til å bli liv. Planteliv. Dyreliv. Vann og sol. Det er de delene. Og de to første kan ikke eksistere uten dette. Eller bare TILFELDIGHETEN. Jeg tror på det siste. 

Uansett så totalt meningsløst. Hva gir mening? At du er lykkelig? At jeg er lykkelig? hvilken mening i universet er det? Universet er matematikk, fart og tilfeldigheter. Eller: Kun Tilfeldigheter. Uten Plan, eller Bevissthet. 

"Hvis et tre faller i skogen og ingen hører det, lager det da lyd?" Dette er det essensielle spørsmålet mitt, her jeg lever som Sisyfos og triller steinen som inneholder menneskets DNA og en drøss atomer opp til min død. Så triller DNAet og atomene ned igjen, og et annet menneske eller vesen med noen av mine igjenbrukte atomer, starter å trille steinen opp igjen. 

Er det dette universet driver på med? Å skape seg selv, dø, for så å skape seg selv? En puls? Til hvem? Og hvordan i helheimen gir dette mening til at jeg lever? Jeg betyr INGENTING. Ikke du heller. 

Universet er fortsatt på ekspansjons-hybrisen sin. Det utvider seg. Før det skal trekke seg sammen igjen. Så sies det. Utvidelsen starta for 13,8 milliarder år siden og fortsetter ennå. Det kan regnes ut av noe som heter Rødforskyvning, uten at det spiller noen rolle. Når kraften til utvidelse er oppbrukt, starter sammentrekninga igjen, til Det Store Krønsjet, der alt skal få plass i et ingenting, før BÆNG: det blæster ut igjen. 

Er dette det Egentlige Livet? Er dette bare pulsen til noe helt gigantisk og kolossalt? Er dette Det Sorte Hullet over alle Sorte Hull? Hvis MENINGA er et Sort Hull, så er DET i alle fall meningsløst. ? Er Higgs-partikelen greia? Gude-styret? Det som faktisk skaper noe?

Jeg har ikke hjerne til å forstå dette. Jeg jobber. Jeg legger kabal for å roe tankene. Jeg kikker etter elgen, som kanskje har ei oppfatning av Det Gigantiske, men gir seg faen? Kvalene, da? Deres fantastiske kommunikasjonssystem. Vet de noe? Jeg drikker fredagspils og mandagspils. Jeg ser på Hver gang vi møtes. Jeg liker å reise med tog og se på vakre menn. Men det gir ingen mening i Universets Tilfeldigheter i det hele tatt. Jeg kunne like gjerne vært død. Og det er jeg jo snart. Alt går fra orden til kaos. Moder Jord skal også dø. Så en mening med at jeg, at du, at elgen lever, er så totalt uten mening at ikke en gang Sisyfos kan gjøre annet enn å innse dette, og være en fornøyd steintriller. Han vet at han skal ned igjen. Starte forfra. 

Pust inn. Pust ut.

Universets åndedrag. 

Mitt åndedrag. 

Her jeg sitter og er satt sammen av luft, atomer som svever og lager meg, dør, og blir satt sammen på nytt, og alle middene som lever her på meg. Kanskje de har forskningsstasjoner i porene på nesa mi og har funnet ut at nesa er 56 milliarder år og at det fins noe utenfor Universet Nesa. Jeg tviler. Men jeg tviler jo også på min egen eksistens. Så hvorfor/ikke?

Pust inn. Pust ut.

Så sender Sokrates meg ei livbøye over den korte tiden, den lange tiden, over Tiden. Mens jeg har lagt meg og tenker over Ubetydeligheten og Meningsløsheten, spørres det: Hvis alt er meningsløst, da er mine redsler også meningsløse. Så da betyr det ikke noe om jeg skulle oppleve det som for meg er stor smerte, indre eller ytre? 

Og svaret kommer som en selvfølgelighet: For MEG betyr det noe. Og jeg trekker den lykkeligste av alle konklusjoner på lenge: det er det som betyr noe for MEG, som gir mening i mitt liv. 

Sokrates lette etter svaret: hvordan leve riktig? og oppsøkte Orakelet i Delfi, der "Menneske kjenn deg selv!" var gravert inn i portalen. 

Jeg befinner meg i et meningsløst (?) univers som oppfører seg som en lunge eller et hjerte, eller som naturens eget bytte mellom varmt og kaldt, mellom vinter og sommer. JEG er meninga i mitt liv og det jeg selv skaper livet mitt til. Det er ikke meningsløst så lenge det betyr noe for meg. Kant hiver seg med, over Tiden, han også, og nikker med sitt "Das Ding an Sich und das Ding fur Mich": Vi kan kun fortelle hvordan ting oppfattes for hver og en av oss, ikke hvordan tingen selv oppfatter seg. Og i "ting" ligger alle objekter. Også hvordan jeg oppfatter deg. 

Takk, gamle gutter som gir mening over Tiden! Selv om gamle, nyere, Camus sikkert freser irritert. 

Pust inn. Pust ut. 

Bildet er fra gratis-side på nettet.