Om å kaste terningen.

 "Elea jacta est" sa Cæsar i år minus 49, og krysset den smale elva Rubicon. For nå hadde han bestemt seg. Han var kommet til en beslutning. Og da han krysset elva var det ingen vei tilbake. Han krysset nemlig grensa, da, han Cæsar, og starta en fire år lang borgerkrig i Italia. Som maktmenn flest syntes han alltid det var på tide med en krig. For å se hvem som var mest Mann. Det har aldri gitt seg, faktisk.

Jeg har ikke starta noen krig, selv om jeg har gått over mange elver, dog ikke Rubicon, men i likhet med Cæsar, så er jeg også en terningkaster, en terningspiller, som både spiller terningspill som reint spill, men også i overført betydning.

Og det er i livets terningspill jeg igjen har sagt Elea Jacta Est. Noen sier det betyr "Loddet er kastet", men det er mer logisk, og i følge de beretninger som fulgte etter Cæsar, at han sa "Terningen er kastet", fordi han var en terningspiller i pausene. 

Jeg sa opp leiligheta mi i Bogen i går. Ett kort år etter at jeg flytta inn, er jeg flytta ut. Det var virkelig ikke meninga. Jeg er ikke så fåkkings glad i å flytte at jeg gjør det på frivillig basis et par ganger i året, men de to siste årene har det, dessverre, blitt 5 flyttinger. Jeg har kastet mine terninger som en spilleavhengig tulling i Las Vegas. Men nå håper jeg at det er siste gang på ei stund. 

Hvor jeg har flytta? Fra Trondheim til Lilleskog, fra Lilleskog til Tromsø, fra Tromsø til Lilleskog, fra Lilleskog til Bogen, og nå: fra Bogen til Liland. Eller: I juli flytter jeg fra Bogen til Liland. 

Det var jo slett ikke meninga at det skulle bli slik. Jeg trodde jeg skulle bo i Tromsø, for resten av livet. Men så var det jobb, da, som ikke vart fast. Og så var det brått drømmejobb fast i Evenes, og jeg har ikke angra en millimeter på at jeg er biblioteksjef her hjemme. For Evenes er hjemme, det er bare om å gjøre å finne et hjem her hjemme, som jeg kan være hjemme i 😚. Og som jeg har råd til. 

Jeg har ei grei leilighet i Bogen på Bergvikneset, det eneste stedet i kommunesenteret jeg faktisk syns er vakkert (og så klart Strandvatnet), og jeg har råd til den. Så hvorfor i alle dager driver jeg og kaster terningen igjen, da? Det er i alle fall usikkert om den lander på 6, eller 5, eller 4, for den del. Men faktum er at her endte den på 2. Jeg vet jeg er storforlangende, sær og introvert. Men det er så lytt her. Sånn skikkelig, skikkelig 70-tallslytt her i huset. Og som kjellerboer hører jeg hver flue som går på gulvet over mitt tak. Jeg blir som en Hamsun i sur krakilskhet hvis jeg ikke får fred til å skrive. Jeg må har ro da. Og ro til å sove, synge, se på Tv, tenke. Det er ingens skyld, annet enn min egen, for jeg har virkelig prøvd å venne meg til det, men jeg klarer det rett og slett ikke.

Om jeg tror det blir bedre på Liland i en fire-kvinns-bolig? Njah, det kan bli bedre, men det som er aller, aller bedrest, er at jeg skal flytte opp i Lunden, og til et naturområde jeg kjenner bedre enn min egen bukselomme. Det blir kort vei til bålings i skogen, til vårbekkejazz i skogen, til hengekøyeliv, til bærplukking og langs stier jeg kjenner så godt. Jeg vet av de gode markjordbærsteder, de skjulte bekkesvinger, og jeg kjenner personlig en ganske stor einebusk, som jeg gleder meg skikkelig til å hilse på igjen. 

Jeg har det ikke slik her i Bogen. Jeg kan gå 300 meter til neset, Bobbeluren, som den heter. og det gjør jeg. Men det er aldri privat. Det er aldri en sving jeg kan sitte for meg sjøl og tenke. For jeg trenger å tenke ute i naturen. Uten å måtte kjøre langt eller gå langt. Jeg trenger kortreist skau med skjulesteder. Jeg er jo ei skogdame. Ikke ei havfrue, selv om jeg er født i fiskene. Det må være ørret eller røe, de fiskene jeg er født i, selv om jeg rett og slett elsker havutsikt! Og det får jeg!

Jeg får ikke egen hage, ingen bærbusker, ingen egne hengekøyetrær, men jeg får egen veranda, med havutsikt! Jeg sitter der allerede i mitt hode, og tenker mitt og ser sola skinne på Ungsmaløy en tidlig ettermiddag. Og hører lammene breke og søyene svare. 

Jeg var ikke klar over at jeg så på Liland som et hjem. Før i går, da jeg hadde sagt ja til tilbudet om å leie kommunalt: nå skal jeg flytte hjem igjen. 

Lilleskog er også hjem. Mest hjem. Men Lilleskogsommeren i år blir den siste. Det må være slik. Det er livets gang. Jeg skal henge mellom trærne mine i sommer også, og skrive hengekøyepoesi, lese Dickens og drikke øl. Og være redd kolosskyrne som beiter rett ved siden av. 

Men det blir siste sommeren, etter alle solemerker. Det er flere enn Cæsar og meg som har kasta terningen. Og jeg håper den lander på 6 og ikke borgerkrig!

Så jeg tror ikke på så mye mer ytre ro, men jeg vet det blir mye mer indre ro. 

Og mi nye bok skal mest sannsynlig i trykken snart. Det er en terning som er kastet, og jeg vet ennå ikke hva for øyne den terningen vil vise når den stopper å trille. 

Jeg håper. Jeg håper. Jeg håper. 

Og jeg ser fram til å komme hjem. 

Og jeg håper noen kan hjelpe meg å flytte. I juli. 

Bildene har jeg tatt sjøl.