Om å la et hus dø uten verdighet.

 

I går var jeg på vandring til barndommens og ungdommens mest spennende hus: Ungdomshuset i Evenesmark.

Herregud for et spennende hus det var! For når det var åpent, var det fordi spennende ting skulle skje der! 

I min barndom: juletrefesten. Juletreet midt i salen, bordene rundt treet. Det durte i kakkelovnen i hjørnet, av sprakende brennende bjørk. Vedkorga full. Vi unger måtte ikke komme for nær, men det var ingen fare, for som unger flest sprang vi mest rundt treet. Fra kjøkkenet innenfor scena sivet lukta av varm, søt kakao fra storkjelen ut. Geskjeftige damer var i sving der inne. Adgang forbudt for unger. 

Opp den kalde trange loftstrappa klampa det i utesko. Kåper og frakker skulle henges av der oppe og kaketiner ble oppbevart der. Det lukta kaldt og rått, men varmen steig snart opp dit også. 

Snart runget salen av prat, latter, julesanger og gangen rundt treet, mens vi unger var passelig redde og spente på julenissen. For hvis man ikke hadde vært snill risikerte man å havne i sekken hans og bli båret ut. Men det gikk alltid bra. Og en liten pakke med mandarin og et par twist kunne åpnes i sikkerhet på mammas fang etter at man såvidt hadde våget å komme fram når nissen leste navnet på lappen. 

Pappa fortalte fra sin ungdom, da det var stor fattigdom, om ei jente som var blitt så grusomt skuffa over gaven, som hun nok hadde håpa skulle inneholde litt mer enn den gjorde: Po-sjettOla, bare rosiner! utbrøt hun!

Ungdomshusets bingoer. Herrefred som vi gledde oss, vi småynglene på barneskola: endelig mulighet for å sitte i lag ved egne bord og spille bingo! For en glede! En klassekammerat av meg hadde en egen rød tjukk tusjpenn som han hadde kun til de tre-fire gangen i året det var bingo på ungdomsuset. Jeg vant en gang hovedpremien der: ei hel gås! Jeg følte meg som verdens viktigste person i sikkert et halvt år etterpå.

Og doet. Det var skikkelig skummelt. Noen meter fra hovedbygget og mørkt. Ikke hyggelig i det hele tatt som mine besteforeldres utedo, eller som vårt eget tørrklosett hjemme på Lilleskog. 

17-mai var virkelig en sak for seg. Det var parkeringsplasser, det var igjen kakao, det var igjen kaker og frakker og kåper på loftet, men nå var det vår! Illsinte maur som kraup inn i bygget, stille lengde ved vestsida og tresteg ved flaggstanga. Det var konkurranser, det var tog og jeg spilte etterhvert i korps, og kunne marsjere så stolt med min saksofon der i hjembygda, mens det vart ropt hurra! Menn i hatt og finbukser, som måtte kaste jakka når de skulle hoppe stille lengde. For det var virkelig ikke bare lek for barn, det var karstykker og kjerringstykker og det var jubel og det var opp og nedturer, ære og ærefall. 

og skirenn. Idealtid og i klasser. Det var blodsmak i munnen ute, og nok en runde kakao inne. Og etterhvert flørting. For vi ungdommer overtok smått om senn ungdomshuset og det vart kortspill, bordtennis og musikk. Det vart oppussing og hemmelige møter på loftet. Bilene var mange der utenfor. Jeg feira 16 årsdagen min der og 17årsdagen, og det var nyttårsaften og i det hele tatt var vi på huset!

Nå er det et hus-lik som står der. Opprevet, dødt og iskaldt. Rutene er knust. Loftstrappa er rast ned. Ovnen står der på kjøkkenet. Koppene som en gang holdt så mange runder varm, søt kakao står der. Men ingen henter de. De venter på døden, de også. 

Trærne fyller vei og parkeringsplasser. På bordene ligger de forrevne juleduker etter aller siste gang. Det høres kanskje ett og annet "bingo!" i veggene en fredagskveld, men det er husets eget spøkelse som hvisker. Og trosten har bygd reir på kjøkkenbenken. 

Jeg skulle ønske noen forbarmet seg: henta kopper og fat, og jevnet det en gang så viktige og herlige Huset med jorda, for det er uverdig slik det står nå. For GU så mye artig det inneholdt den gangen det levde!

Den siste som forlot hang opp kjøkkenhandduken, og det var det.