Når fantasien forsvinner.

 

En gang da jeg var lita jente og kanskje 7 eller 8 år, sa mamma til meg: Det går et hørespill på Lørdagsbarnetimen som jeg tenkte du kunne få høre på.

Det var Mio min Mio av Astrid Lindgren. Og verden vart aldri den samme for meg etter det. 

Jeg lengta og lengta fram mot neste lørdag. Mio min Mio. Poesi i tittelen, men for en fortelling! Bildene jeg skapte meg selv i fantasien, da jeg lyttet så ørene nærmest var klistra inntil radioen klokka 17.00 hver lørdag, var helt magiske. Hjerteskjærende. Voldsomme. Lengtende. Ubeskrivelig lykkelige. 

Jeg så det for meg. Sterkt, sterkt. Mio som red ut i Den Dunkle Skogen på Miramis med gullhovene. Mio som med sin eneste venn Jumjum ble tatt til fange av den Onde Ridder Kato i den mørkeste natten. Jeg kjente det i hjertet mitt. I hele meg. Mio min Mio. 

Senere fulgte andre hørespill på Lørdagsbarnetimen, med Frank Nordli og Ingrid Boman. Pratet først, så endelig: hørespillet. Veien til Agra, Skatten på Sjørøverøya som var så spennende at jeg nesten ikke våget lytte. For inni hodet mitt: det skaptes det bilder, forestillinger, tanker og teorier. Hva ville skje neste gang?

For slik er det med lytting. Slik er det mest lesing. Slik er det med den sakte oppfattelse som krever tenking underveis og framover. Som lager bilder og teorier i hodet ditt. Som gjør at du må bla til neste side. At du må lese litt til. Jeg hørte til de som leste Hjortefot under dyna, i lyset fra ei lommelykt. For jeg skulle egentlig sove da. 

Men fantasien krevde mat. For slik er det med det vi hører uten å se. Det vi leser som ikke er bilder. 

Vi lager fortellinga sjøl, og med det skaper vi oss selv, innenfra. Vi blir oss selv, gjennom våre tanker og det vi vokser til, som mennesker. Vi har fantasien først. 

Eller: vi hadde fantasien først. 

Nå er vi i ferd med å miste den. og med den er vi i ferd med å miste oss selv som selvskapende autonome mennesker. Vi går fra internt til eksternt. Der fantasien ikke får rom og tid til å være, til å skape, til å utvikle seg. For vi får alt eksternt og visuelt inn via skjerm. Alltid. Fort, fort, fort. Hele tiden. og aldri vår egen fantasi. Alltid noen andres. 

Og det skal gå fort. Hjernen vår blir sliten hvis vi må forholde oss til noe mer enn 5 sekunder. Tiktok: 10 sekunder der vi ser at noen andre skjærer opp ei skive steik. Danser på en rar måte. Faller i ei rulletrapp. 15.tusen milliarder visninger. 

Vi må se serier. Og vi kan ikke vente på neste episode. Det å lengte og vente, slik jeg som 8-åring venta og lengta så hjertet dunka så hardt, etter neste episode av Mio min Mio, med alle bildene og teoriene jeg hadde laga selv i hjernen min i løpet av ei uke. Det har vi ikke lenger. Vi se seriemaraton. Vi skal ha alt. Visuelt. Med en gang. Ingen venting. Ingen forventning. Ingen lykke når klokka endelig er der, og vi kan sette oss ned og se EN episode til. 

I stedet mater vi hjernen vår så hardt at den blir overspist. Da begynner vi å se på andre ting. De fæle tingene. De tingene vi før ikke klarte tenke oss til. Skjermene og den øyeblikkelige visuelle framstillingen av alt, fører oss til de grusomme tingene. Live tortur. Live overgrep. Live dritt. På skjerm. 

"Sangen om den Røde Rubin" skrev Agnar Mykle, hylende ironisk og humoristisk, en gang før skjermene overtok, og de bildene bokstavene hans frambragte i leserens hode, fikk Agnar til å bli en hardt straffet mann. 

Så kom Jens Bjørneboe dundrende med "Uten en tråd" som igjen fikk fantasien til å gå bananas hos leseren: og rett på straffekoloni med ham også, der de begge fulgte i fotsporene til bohem-rabiatene Hans Jæger og Christian Krogh. 

Med ord. Lange ord. Mange sider. Og bildene kun i leserens hode. Ingen Live Tortur eller Pornhub. Eksterne ord vart til interne fantasier. 

Fantasien vår, som snart ikke fins mer. Forestillingsevnen som ikke får sjansen til å tre i kraft fordi vi bare googler, ser tiktok, og skroller og skroller. 

Mamma og pappa på bussen med lille baby. Lille baby søker blikkontakt. Det er utrolig viktig for en baby å ha blikkontakt. Det er slik det lærer bygge relasjoner, tolke, gjenkjenne og framfor alt: bli sett. Men mamma og pappa ser ikke på lille baby. De ser på skjerm. På bussen, mens mamma ammer, når de triller tur, og når lille baby ligger på aktivitetspleddet sitt. 

og blir tatt bilde av og havner på skjermen. 

For ting er ikke virkelige lenger hvis de ikke er uvirkelige på skjerm. Middagen, treningsturen, lille baby, festen, middagsluren eller puslespillet. 

Vi er ikke lenger indre mennesker som skaper oss selv og vår egen verdi. Vi lar andre gi oss verdi gjennom likes og kommentarer. Og vi mister verdi når kommentarene blir stygge. Vi blir stygge tilbake. Fort. Vi trenger ikke tenke oss om til neste dag, eller brevet vi skrev i sinne må bringes til postkontoret og Andretanken dukker opp: jeg trenger ikke si dette. Jeg trenger ikke poste dette (brevet). 

Vi er mennesker som ikke lenger er i oss selv. Vi er mennesker som betraktes. Utenfor oss selv. 

Og ting må gå fort. Fort fort fort. Bort med manuell girkasse: For vanskelig. Bort med lange bøker: for vanskelig. Bort med historien: for kjedelig. Få drap og sex! Game of Thrones. Og hun som faller i rulletrappen og har fått 75 trillioner seere. 

Dagens romaner for barn og unge har i mindre og mindre grad noe særlig til tekst. Det er ikke tegneserier, det er bøker med bilder. For funksjonsfriske alminnelige ungdommer på 12-17 år: bildebøker. To linjer tekst, resten bilde, på hver side. Visuelt. Noen andres fantasi. Ekstern fantasi. Ferdigtygd og værsågod. 

Ingen skal føle seg mislykka over å ikke klare lese ei bok og skape seg en mening, bilder i hodet. Bildene må være der, klare som babymat til en tenåring. Dette klarer du tygge. Bort med den slemme skorpa. Bort med problemene du skulle vokse på og lære av. På med hjelm og psykolog.

Det er kortvarig varme å pisse i buksa. Og vi er i ferd med å bli grunne, dumme utenpåmennesker. Som er lei krigen i Ukraina og som syns det er slitsomt med disse menneskene som blir drept på Gaza. Så vi ser nok en gang på hun som faller i rulletrappa, eller tar en tur innom pornhub, eller legger ut en grimase på tiktok og får 500 likes. 

Jeg har nå begynt å lese igjen. Det går sakte. Jeg har ikke øvd på mer enn korte tekster på lenge. Jeg slår mobilen på lydløs og legger den på et annet rom. og jeg leser. Og det skaper mer leseglede. Jeg får bilder i hodet igjen. Jeg vokser igjen. Jeg lærer. Inni meg. Som har betydning for den jeg skal være utenpå. Mot deg. Mot katt. Mot lille baby. Mot trær. 

Det går sakte. Men jeg er på vei tilbake til den jeg var. Håper jeg. 

Føkk tiktok.