Skogdame

Lei av skjerm lei av munnbind lei av antibac lei av å gå på veien når jeg møter noen som går på fortauet. lei av facetime lei av å ikke sitte på mormors eller selma eller hvilket sted som helst ute ute ute ute ute ute på pub! Lei av tv lei av pc lei av at jeg ikke ser mimikken lei av at stemmene er mjuta lei av at lebestiften min farger munnbindet rødt inni. Lei av at brillene dogger HELE fåkkings tida med bunnbind på. Lei av at munnbindet klør. Lei av å ikke kunne planlegge en dritt lei av å være redd for at jeg må debutere i ny jobb på skjerm. Lei av å ikke gå i byen eller på butikken eller noe annet sted. PISSELEI av å gå på kiosken med munnbind av å ikke kunne se skikkelig på han søte bak kassa på Narvesen Hele meg skriker med Lars Lillo Stenbergs stemme: Jeg vil ut! Jeg må ut! Jeg skal ut og drikke meg full!  BLÆÆÆÆÆ. takk for merksemda. 

  Så drømmer jeg igjen.  Bort fra den fastfrosne ubevegelige koronatilværelsen. Ut i verden. Med tog.  Skinnenes sang under kupeen. Kikken på medpassasjerer. Hva for bok leser han der borte? Hvor skal hun der av?  Vite at jeg sjøl er på tur. Vet hvor JEG skal av. Mens jeg sitter i bistrovogna og drikker Mariestads sammen med en fremmed. Mens landskapet bare reiser forbi oss.  "Nästa Jörn! Det var Jörn! Avstigning i tågets ferdretning." sier det i høyttaleren. Mens kvelden kommer over åkrene toget dunker forbi, og skvetne rådyr løper mot skogen der i skjømminga.  Og ingen ting er frosset fast. Alle tings bevegelige muligheter er det. Både de gode og de onde. På stoppene går røykerne ut på plattformen for å hurtig få seg noen trekk nikotin. Veksler kanskje noen ord med personen i uniform der ute. Hun eller ham med det grønne flagget.  Og dopplereffekten når vi kjører forbi overganger. Den fineste effekten jeg vet av. Da kribler det i magen. Å være på reise med tog. Ha køye i en

Vi er starta med noe forholdsvis nytt her i Norge nasjonen. Det er å bli krenka. Da jeg var ung var det ingen krenking å spore. Vi mobba, ja. Og det var sannelig ikke pent av oss. Men det het "mobbing" og da skulle det vart over tid, være gjentakende og ha et maktforhold som var skeivt fordelt, der den som mobba hadde høyere status eller makt enn den som vart mobba. Som regel.  Men nå er vi begynt med krenking i stedet. Og her er det de krenkede som roper høyest, raskest og best. Om krenking var ny OL-grein ville vi tatt alle pallplasser. I alle øvelser. Bare de innebar krenking, krenkelser eller å føle seg krenka. Se det for deg: krenkeles-stafett i kvinneklassen (evt hen -klassen, så klart), med 10 kilometer lag-krenk for menn (eller de som identifiserer seg sjøl som menn) og til slutt: kombinert lang-krenk og hopp-krenk. Vi ville gjort det fantastisk! Jeg får av og til hakeslepp. Fordi de EKTE stygge tingene som vi BURDE hatt fokus på forsvinner i småPJESK som jeg ikke fat