Skogdame

 I tilværelsens kontinuitet flyter vi vektløse rundt og tror vi er alt.  Ensomme i vår egen boble av egen forståelse der Gadamers horisont aldri kommer nærmere Vi tror vi er alt. At vi alltid har rett. At det hver og en av oss tror og mener er det eneste riktige. Så vi flyter rundt i uvitenhetens boble, med vegger vi gjør hardere og hardere. Vil ikke vite. Lager oss harde masker.  Vil ikke ha kunnskap som kan endre på vårt standpunkt. Vårt prinsipp. Vår vulgære uvitenhet.  De andre tar feil. Jeg kjenner ensomheta pressa fra innsida der de andres ansikter i kosmonauthjelmene glir forbi.  Som om de har hverandre. Og jeg har ingen. Stjernene jeg strekker meg etter blir til støv når jeg fanger dem. Sand som renner.  Snart suser jeg inn i den kroppsløse evigheten for alltid alene.  All tid. 

Hainn e itj farle'! Hainn villa bærre leik! ropte naboen til meg i det jeg til min store overraskelse brått hadde beina fulle av klatrende diger hund.  Nå har jeg til dags dato til gode å høre en hundeeier rope: Pass deg, han er livsfarlig! Eller bare: Pass deg, han er farlig!  Nei, da. Ingen lause hunder har noen sinne vorre farlige. Ever. Denne her grisa til buksa mi med gjørmelabber (og jeg har ikke vaskemaskin på hybelen) og snuste meg innstendig på steder jeg syns den skulle gi faen i å snuse. Den ga blaffen i eierens lokkerop, så morsom og leken var den der den borra snuten sin opp i mine mest personlige steder. Naboen mista så bandet til den andre hunden også, som fulgte opp sin artsfrende og styrta bort til meg i digre jump. Den var ikledt en aldeles fjollete skotskrutete "drakt", noe som den mente ga den full rett til å hoppe rundt høyrefoten min, klamre seg fast og jukke som om det stod om livet, på leggen min. Tenk så festlig! Rasende festlig. Minst tre LOL, ka

Å ta bussen opp til Dragvoll søndag klokka 11 på formiddagen om vinteren er en interessant opplevelse, i sær om du setter deg i et sete mot kjøreretninga og med det har bussens eget teater på scenen foran deg. For her eksisterer to ulike døgn side om side. Gårsdagen har ennå promille og gårsdagens klær på seg. I alle fall de fleste av klærne. Jeg har en mistanke om at han der borte er barføtt i skoene, og skoene er  absolutt ikke Fisher skisko. Det har derimot hun som sitter på andre sida av midtgangen. For hun er i dag, faktisk langt på dag i dag. Med frilufts-flette midt oppå hodet, og tjukt pannebånd rundt. Hun prater med venninna si, i ditto klær, med ditto friluftsflette midt på hodet og tjukt panneband rundt. De har begge ski og lange staver, og refleksvester utenpå XXL-ski-jakker og overtrekksbukser. De har rumpetasker med varm drikke, de har monosolbriller som speiler hverandre og sola over kvit snø ute. Det har IKKE han som sitter der i gårsdagen. Han har blodsprengt blikk, og