Skogdame

Jeg har vært teflonlykkelig denne sommeren og starten på høsten. Majas slør har dekket mitt ansikt og selv om jeg har visst at den virkelige verden, de virkelige sannheter, var der på andre siden av sløret, har jeg slått blikket ned.  Fordi det er det enkleste. Jeg har gitt meg det i gave: å ikke se sannhetene, virkelighetene, men har valgt å se kun overflatene, og med det har jeg vorre overfladisk lykkelig.  Teflonlykkelig.  Det har vorre som en ferie inni ferien, men det er også et skammens plagg, dette Majas slør, fordi man ved å bære det viser at man er glatt, og ikke vil forholde seg til den faktiske verden,. Være en som velger de enkle løsninger. Se Charterfeber i stedet for Urix.  Som å male en råtten vegg: den ser bra ut med en gang.  Siden ikke.  Hvis du lurer: Majas slør er fra hinduistisk religion og filosofi og betyr noe så enkelt som blendverk og illusjon. At man ser på verden rundt seg (og kanskje seg sjøl) gjennom et slør av illusjoner og ønsker som ikke fins oppfylt i d

  En gang da jeg var lita jente og kanskje 7 eller 8 år, sa mamma til meg: Det går et hørespill på Lørdagsbarnetimen som jeg tenkte du kunne få høre på. Det var Mio min Mio av Astrid Lindgren. Og verden vart aldri den samme for meg etter det.  Jeg lengta og lengta fram mot neste lørdag. Mio min Mio. Poesi i tittelen, men for en fortelling! Bildene jeg skapte meg selv i fantasien, da jeg lyttet så ørene nærmest var klistra inntil radioen klokka 17.00 hver lørdag, var helt magiske. Hjerteskjærende. Voldsomme. Lengtende. Ubeskrivelig lykkelige.  Jeg så det for meg. Sterkt, sterkt. Mio som red ut i Den Dunkle Skogen på Miramis med gullhovene. Mio som med sin eneste venn Jumjum ble tatt til fange av den Onde Ridder Kato i den mørkeste natten. Jeg kjente det i hjertet mitt. I hele meg. Mio min Mio.  Senere fulgte andre hørespill på Lørdagsbarnetimen, med Frank Nordli og Ingrid Boman. Pratet først, så endelig: hørespillet. Veien til Agra, Skatten på Sjørøverøya som var så spennende at jeg nes

  Katter tar fugler. Mange. Særlig småfugler. Ørn hører til sjeldenhetene.  Det ligger i kattens natur å være en grusom og ubarmhjertig jeger, som til alt overmål forlenger jakt-lykken og fylles med tonnevis av katteendorfiner når den leker med byttet sitt.  Den gjør det ikke fordi den er ond. Den eier ikke empati. Den er ikke et menneske. Den er en katt. Et lykkelig rovdyr.  Det blir færre og færre småfugler. På få år har så mye som 50% av enkelte trekkfuglarter blitt borte. Det er fakta. Google det selv.  Det er ikke kattens skyld. I alle fall ikke særlig mye kattens skyld.  Det er vår skyld. Forskerne sier at klimaendringer, ørkenspredning og ødeleggelse av hekkeplassene har skylda, samt insektmidler. Det er sant. Ikke ei eneste katt har stått for klimaendring, ørkenspredning, ødeleggelse av hekkeplasser eller har spredt insektmidler.  Det er det vi mennesker som driver på med.  Vi hugger ned. Vi sprøyter. Vi dumper ting i fjordene våre og vi gir stort sett faen i fugler og smådyr.

Jeg er ei alt for førjulsglad dame som irriterer mange, mange ved å kjøpe årets første julemarsipan alt i oktober og henger opp mine vakre bildeadventskalender før det er blitt 1.desember.  Men i dag ER det første november, liksom adventsmåneden, og da jeg stod opp klokka 6 var det ennå ikke mer enn antydning til litt grønt nederst i horisonten. Stjernene skinte. Det var stille, iskaldt og vakkert, slik det er her i nord når kulden kommer og det ikke er lenge før sola sier takk for i år.  Så jeg var i deilig adventshumør da jeg satte meg i bilen, som jeg hadde forhandsstarta i god tid, før jeg kjørte på jobb, og sang av hjertets barnslige røst, uansett hvor mye hedning jeg er:  En stjerne skinner i natt! Nå er den hellige time Vi står i stjerneskinn og hører klokkene kime nå ringes julen inn. Jeg hadde på radioen og klokka 8 brøt NRK nyhetene inn i min trygge julesang i de vakreste omgivelser, ennå med en bleik måne og ei klar stjerne skinnende ned på meg.  Israels bombing av flyktning

  Jeg må innrømme det: jeg tenker mer og mer på døden. På slutten. Det å stoppe sin egen tid.  Det er fascinerende. Det ene øyeblikket levende. Det neste død. Det er mange troer og meninger rundt døden, men aller mest det man tror og mener skjer ETTER døden. Selve døden varer bare den tiden det tar å dø. Fra hjertets ene slag, til at det neste lar være å komme. Hjertets ene aller siste slag. Og hjertet er jo en fantastisk muskel, der den pumper ut blodet vårt, med ny oksygen og mat inn, og brukt luft ut, fra det øyeblikket du har fått kutta navlestrengen, men hjertet har da alt drevet på i mange måneder! Og det stopper ALDRI før det stopper den eneste gangen.  Prøv å åpne og knyte ei av hendene dine, la oss si 100.000 ganger etter hverandre, uten stopp. Da har du åpnet og knytt handa i ett døgn. For hjertet ditt og mitt slår i snitt 100.000 ganger i døgnet. Så kan du gange med med antall dager du har tenkt deg å leve.  Det blir litt! Og nei, du klarer neppe mer enn noen hundre åpne/kny

  I går var jeg på vandring til barndommens og ungdommens mest spennende hus: Ungdomshuset i Evenesmark. Herregud for et spennende hus det var! For når det var åpent, var det fordi spennende ting skulle skje der!  I min barndom: juletrefesten. Juletreet midt i salen, bordene rundt treet. Det durte i kakkelovnen i hjørnet, av sprakende brennende bjørk. Vedkorga full. Vi unger måtte ikke komme for nær, men det var ingen fare, for som unger flest sprang vi mest rundt treet. Fra kjøkkenet innenfor scena sivet lukta av varm, søt kakao fra storkjelen ut. Geskjeftige damer var i sving der inne. Adgang forbudt for unger.  Opp den kalde trange loftstrappa klampa det i utesko. Kåper og frakker skulle henges av der oppe og kaketiner ble oppbevart der. Det lukta kaldt og rått, men varmen steig snart opp dit også.  Snart runget salen av prat, latter, julesanger og gangen rundt treet, mens vi unger var passelig redde og spente på julenissen. For hvis man ikke hadde vært snill risikerte man å havne i